¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇer deres tolkning. Jeg skriver om makt, sier hun. Maktstrukturene Oksanen beskriver, føles på kroppen. Særlig kvinnekroppen. Kvinneskildringene er voldsomme, og temaene er gjerne vanskelige å snakke om. Ting folk skammer seg over. Selv har hun vært åpen om egen spiseforstyrrelse. Det er kanskje det som har gjort bøkene hennes verdensberømte. For temaene og tabuene hun setter søkelys på, er globale, mener Oksanen.  Okkupasjon er ganske likt uansett hvor i verden den skjer. De utfordringene som minoriteter møter, er universelle, og kvinners situasjon har også fellestrekk i alle land. I Da duene forsvant møter vi en ester som omskriver historien etter hvem han arbeider for  først sovjetmakta, senere de tyske okkupantene. Ifølge Oksanen kan det å skrive fiksjon og å skrive propaganda være veldig likt.  Det som vi sier er usant nå, var sant i sovjetmaktens øyne. En sannhet de til en viss grad klarte å selge til andre land. Det er slik propaganda fungerer, sier hun. Sovjets propagandamaskineri har ødelagt mange ord for esterne. Ord som vi forbinder med den nordiske modellen og en velfungerende velferdsstat, kan ha en helt annen klang i estiske ører. Likeverd er et slikt begrep.  I Sovjet var alle likeª. Men estere visste at de ikke levde i et likhetssamfunn. Ordet har en dårlig klang av propaganda, sier hun. Og for at estere skal tro på det vi i Norden forbinder med fagbevegelsens verdier, må det finnes opp helt nye ord, ifølge Oksanen.  Fagbevegelsen ble tvunget på folk, det var ikke en ekte bevegelse på grasrota, fortsetter hun. Men hun er ikke i tvil om at det trengs organisasjoner som er opptatt av faglige rettigheter også i Estland.  Det er nødvendig for velferdssamfunnet. Gapet mellom fattige og rike blir større, og det er et dårlig sosialt sikkerhetsnett. Det fins lutfattige mennesker der, sier hun. Oksanen spiser innimellom praten, men leppestiften er fremdeles intakt. Fotografen ser på klokka, viser at nå begynner hans jobb, å fotografere henne som med sitt perfekt sminkede fjes og dramatiske stil, må være en drøm av et motiv.  Er det mulig å få et lite smil? spør fotografen blidt. Oksanen parerer raskt med at hun skriver om alvorlige saker. Fotografen forsøker seg på noen Justin Bieber-vitser, som overhodet ikke slår an hos den svartkledde goteren.  Jeg skal hilse deg fra denne fyren, fortsetter fotografen. På ett sekund snur stemningen. Ansiktet til Oksanen sprekker opp i et stort smil. William Nygård, tidligere sjef i forlaget Aschehoug, smiler tilbake fra skjermen på fotografens kamera.  Du må hilse tilbake, sier Oksanen og ser på klokka. Timen hun har satt av til oss har gått altfor fort. Men så skal vi ikke skilles ennå likevel.  Jeg har fri til kvart på to, sier Sofi Oksanen blidt. Ekstratida bruker vi på Munch-utstillingen på Nasjonalgalleriet. Oksanen går rett forbi Madonnaª og stiller seg foran Livets dansª.  Dette er mitt favorittbilde av Munch. I dette bildet fins kjærlighet, misunnelse, bedrag og død, sier Oksanen lavt om bildet som kunne vært tatt rett ut fra en av hennes romaner. De utfordringene som minoriteter møter, er universelle, og kvinners situasjon har også fellestrekk i alle land.ª ¸ˇ¸ˇ22 > Fagbladet 12/2013 Portrettet fbaargang2013 fbseksjonSAM