¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇGjesteskribent ¸ˇSøppelbilene i Gaza by står stille på grunn av kontinuerlig drivstoffmangel. Eselet er det eneste håpet vi fortsatt har. Et esels arbeid tar aldri slutt ¸ˇ¸ˇMohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. > Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Ingeborg Gjærum Miljøverner, student og rådgiver i BursonMarsteller. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, SV-politiker, kommentator og debattant. Hannah Wozene Kvam Artist, skribent og slam-poet. Medlem av gruppa Queendom. Jeg er vant til den lysende oransje lastebilen som vanligvis kjører forbi og tuter med hornet, et signal til alle beboerne om å sette ut avfallet. Men siden forrige uke  da drivstofflagrene gikk tomme  er den eneste lyden klopp-klopp fra eslenes hover når de trekker kjerrer langs veien klokka fire om morgenen. Selv om Abu Ghaleb og eselet hans gjør så godt de kan, klarer de ikke å holde gatene fri for søppel. Søppelkassene flyter over  et vanlig syn den siste uka. Og når eselkjerra nærmer seg søppelplassen  hvor det ikke er mer plass  er veikanten det eneste mulige lossestedet. Abu Ghaleb er en ganske sjenert, slank mann som konsentrerer all sin oppmerksomhet om å plukke opp fulle søppelsekker, stable dem på eselkjerra, tømme kjerra og deretter hente neste lass. Før drivstoffkrisa brukte Abu Ghaleb eselkjerra til å selge dadler. Han lokket til seg kundene ved hjelp av en høyttaler, men forretningsvirksomheten var ikke spesielt lønnsom, særlig når lokalbefolkningens lønninger ble forsinket. Da gikk salget så dårlig at dadlene begynte å bli dårlige på kjerra. Nå er Abu Ghalebs eneste alternativ å samle søppel, noe som gir ham en inntekt på rundt 1200 kroner i måneden  ikke mye å leve av for ham og familien. Men han tar i det minste situasjonen med godt humør. Mens han smiler sjenert, forteller han at drivstoffkrisa betyr i det minste at folk som ham får noe arbeid. Gaza kommune har ikke råd til å kjøpe den dyre israelske olja. Så Gazas de facto styresmakter bestemte seg for å trekke penger fra Om kvelden overveldes vi av stanken av råtten kloakk.ª sine ansattes lønninger for å lønne 450 personer som jobber med 250 esler for å rydde unna de store søppelhaugene før helserisikoen for de 1,8 millioner innbyggerne i Gaza forverrer seg. Som for alle andre, er Abu Ghalebs prioritet å brødfø familien i tillegg til eselet. Etter at han har hentet søppelet i vår gate, vil vi kanskje ikke se ham på mange dager. Han er svært etterspurt av mange familier som ikke er i stand til å håndtere de økende søppelmengdene. Går det mange dager, har jeg ikke noe annet alternativ enn selv å flytte den stadig økende mengden søppel fra leiligheten min. Lukta er i ferd med å bli uholdbar, så jeg må gå og finne et sted der jeg kan bli kvitt søppelet. Nede på gata møter jeg en mor og hennes lille datter på en eselkjerre. Jeg spør om hun er nødt til å gjøre samme type arbeid som Abu Ghaleb, men det er ikke tilfelle. Kvinnen er her for å tjene til livets opphold ved å lete igjennom husholdningsavfall. Alt det hun finner som kan gjenvinnes, gir inntekter til henne og åtte barn. Plast kan brukes til å dekke over et knust vindu; gamle rammer kan bli improviserte møbler. Min venn og spesialrapportør for FN, Richard Falk, sier at situasjonen i Gaza er på tilnærmet katastrofenivå. Jeg kan bare håpe den holder seg på tilnærmetª-nivå  som er kritisk nok  uten å bli verre. De to siste dagene har vi ikke hatt rennende vann. Når det ikke er noe drivstoff, pumpes ikke vann jevnlig inn i husene. Tanken på taket er tom, så vi kan ikke engang gjøre noe så enkelt som å skylle ned i toalettet. Når drivstoffet ikke kan komme til Gaza gjennom forsyningstunnelene som nylig ble stengt av Egypts forhatte nye regjering, står vann- 52 > Fagbladet 1/2014 fbaargang2014 fbseksjonKON