¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇslik at nedbygging av institusjonene vil gi kunstnerne og det frie feltet bedre rammevilkår på lengre sikt. Den kollektive nytten aktørene har av hverandre i scenekunstfeltet skal ikke undervurderes. At gruppene blir satt opp mot hverandre er både trist og uheldig. Høyre/Frp-regjeringens innstilling til kulturpolitikken de neste fire årene er i beste fall uklar. Det er vanskelig å se forbi at den har likhetstrekk med Oslobyrådets holdning til byens eget teater, Oslo Nye Teater. Oslo kommune har igangsatt et prøveprosjekt med arbeidsplassene som innsats. Oslo Nye Teater skal endres fra institusjonsteater til prosjektteater. Hva dette innebærer, foreligger det ingen instruks om, foruten at teatret skal spille like godt og mye teater for mindre penger. Bevilgningene fryses på 2012-nivå. Dette kan bety en nedbemanning på tre fem årsverk, hvert år. Det mest bekymringsfulle er at omleggingen skjer utelukkende av økonomiske hensyn. De teaterfaglige argumentene i prosessen har vært fraværende. å opprettholde kvaliteten på forestillingene i en slik nedskjæringsperiode, er i beste fall utfordrende. Foruroligende politiske skyer i horisonten kan uansett ikke ødelegge for et fantastisk spennende arbeidsmiljø, utfordrende arbeidsoppgaver og et godt kollegialt samhold. Forestillingen førstª er mottoet. Det betyr at vi går på jobb, nesten uansett. Publikum i salen skal få det de har kommet for, med like god kvalitet på første som siste forestilling. Teaterhverdagen byr på daglige pussigheter. Nennsom utvikling av gode oppskrifter på blod og avføring til forestillingsbruk, framstilling av meterlange grankongler og bygging av en fem meter høy elefant. Teateryrket kan også være farlig; en scenetekniker på et Osloteater måtte plastres etter å ha blitt bitt til blods av en piraja på statistoppdrag. For teaterteknikerne er det lite som kan måle seg med en premiereapplaus etter en lang og bratt produksjonsperiode. Da er scenerommet breddfullt med kjærlighet til faget, forestillingen og publikum. Da står vi der og er kollektivt enige om hvor heldige vi er, kanskje ikke fordi vi valgte teatret, men for at teatret valgte oss. Fagbladet 1/2014 > 37 Illustrasjonsfoto: Erik M. Sundt fbaargang2014 fbseksjonSAM