¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇDet var der han var i mars 2011 da han plutselig fikk en telefon fra tidligere forbundsleder Jan Davidsen: Om han kunne tenke seg å velges inn i Fagforbundets politiske ledelse? Med full støtte hjemmefra hoppet han og grep med stor glede ansvar for temaer som omstilling, langsiktig organisering, arbeidsmiljø og prosjektet Godt fagforeningsarbeid.  å jobbe med en levende organisme som en organisa- sjon, er utrolig spennende. å bygge team og nettverk og få folk til å fungere i syste- met. Se retningen, utføre oppgaver for å nå visjonene, sier han mens det glitrer i blikket.  Som de to arbeidsfolka som hogger stein. På spørsmål om hva de gjør, svarer den ene: Jeg hogger stein. Mens den andre svarer: Jeg bygger en katedral. Forskjellen er viktig, Fagforbundet bygger samfunnet, sier Odd Haldgeir. Like rolig i stemmen, men armene understreker at samtalen har sirklet inn på en lidenskap.  Jeg tror jeg forstår politikk, og jeg leser organisasjoner. Jeg er opptatt av team og at folk skal lykkes, fastslår han.  Han er også opptatt av mat. Særlig mossemat som pølser i vaffel, røper søsteren, før hun legger til at han er trygg på seg sjøl. Og hjemmekjær.  Ja, jeg har vel egentlig ikke flytta hjemmefra, sier han og ler hjertelig av seg selv. Han er oppvokst og bor fortsatt i samme leilighet på Jeløya. En treroms på 70 kvadratmeter. Mor vasket og far var skiftarbeider. Under EF-avstemningen i 1972 sa mor nei og far ja.  Det ble diskutert mye hjemme. Det var en trygg og stødig barndom i et åpent hjem der det ofte var mye folk. Mor var åpen for alle mennesketyper. Og hun lærte Odd Haldgeir og søsteren å danse. Sorgen var stor da moren døde av kreft da han var 21 år. Odd Haldgeir tok etter hvert over leiligheten, og der er de tre barna hans oppdratt.  Snart er alle ute av redet, og da har jeg jo god nok plass igjen, sier han med et smil. Kanskje fordi han atter en gang slipper unna flytting og håndverksarbeid i den forbindelsen. De fire verandakassene i blokkleiligheten er ikke forklaringen på utdanningsvalget hans. I hele barn- og ungdommen reiste han villig til bestemors gård i Snertingdal ved Gjøvik. En gård med geiter, griser, kuer og høner. Han elsket å være med dyra og bestemor.  Hun er et av de menneskene jeg beundrer Jeg er født med en indre balanse, tror jeg.ª aller mest. Hun jobbet jevnt og trutt, tok vare på folk, inklusiv en multihandikappet onkel. Hun hadde en arbeidskraft uten like, og hun viste respekt for absolutt alle mennesker.  Hun arbeidet hele livet, men da hun endelig skulle pensjonere seg var det som om hun aldri hadde jobbet; hun ble minstepensjonist. Etter bestemors råd begynte han på landbruksskole for å bli agronom. Og startet opp som fagarbeider og banemester i parkvesenet i ås kommune. Etter hvert har han fylt på med studievekttall i voksenpedagogikk og i økonomi og administrasjon. Et av de nye arbeidsområdene hans som nestleder er sykehus og samhandling. Odd Haldgeir er imponert over det han ser.  Næringslivet burde se til sykehus. Både organisatorisk og teknisk har de utviklet seg og omstilt seg aller hurtigst. Larsen beskrives som en blid, ustressa mann med gode kommentarer og sjølironi. Han har ikke har vært spesielt opphengt i kleskoder. Kolleger refererer historien om da han satt på bagen sin på en togstasjon. Han hadde akkurat drukket opp kaffen og satte koppen foran seg. På et øyeblikk lå det en mynt i den. Da skjønte han at han måtte oppgradere seg litt. Selv mener han at hans ytre bedrar noe.  Jeg virker rolig utad, men kjenner også på stress og nervøsitet. Samtidig er jeg sikker på at hvis jeg gjør det jeg har sagt jeg skal gjøre, eller det som forventes, så går det bra. Selv om han har lagt kappgangen på hattehylla, så skritter han gladelig ut på dansegulvet. Selv syns han ikke han er en god danser, men søster er klinkende klar.  Visst er han god. Odd Haldgeir byr ikke opp til dans uten at han vet at han kan føre. 22 > Fagbladet 2/2014 Portrettet fbaargang2014 fbseksjonKIR