¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇDebatt ¸ˇHELSFAG Ingen stolt helsefagarbeider Som nyutdannet omsorgsarbeider hadde jeg sterk yrkesstolthet og stor fremtidstro. Det forsvant i møte med helsesektoren. Jeg ble aldri noen stolt helsefagarbeider. På videregående valgte jeg utradisjonelt. Iveren etter å komme raskt ut i arbeid førte meg til helse- og omsorgsfag der nye fag innenfor yrkesopplæring kom med Reform 94. Etter to år på videregående skole og to år som lærling, mottok jeg fagbrev som omsorgsarbeider i 1997. Fagbrevet heter i dag helsefagarbeider. Som mannlig omsorgsarbeider med karakteren bestått meget godt, hadde jeg store forventninger til å jobbe i helsesektoren. Den positive gnisten ble raskt slukket i et møte med deltidsstillinger, kamp om ekstravakter og arbeid nesten hver helg. I tillegg opplevde jeg en profesjonskamp. Andre yrkesgrupper var mer opptatt av å fortelle meg hva jeg ikke hadde lov til, enn å se verdien av ulike yrkesgrupper og dele på sin kompetanse der det var mulig. Det hele føltes meningsløst når jeg visste at mangelen på faglærte helsearbeidere var stor. Selv forlot jeg helsesektoren noen år etter endt utdanning. Det at jobben føltes meningsfull og at jeg hadde mange fine arbeidsdager i hjemmesykepleien, var ikke nok. Flere av mine kolleger har gjort det samme. Slik jeg kjenner helsesektoren i dag kunne mitt dårlige møte like godt ha vært i 2014. For lite har skjedd siden den gang. Uten å svartmale et flott yrke er det ikke å komme fra at rekrutteringsstrategien av nye helsefagarbeidere har feilet. I følge en rapport NIFU og Fafo utarbeidet i 2013 dropper et flertall av elevene ut av utdanningen før lærlingtiden. Kun en tredjedel av elevene velger å gå hele den fireårige veien til fagbrev. Rapporten konkluderer med at det ikke er misnøye med selve utdanningen som gjør at elevene velger bort faget. Heller ikke mangel på læreplasser eller manglende trivsel i læreperioden synes å være noe vesentlig problem. De viktigste begrunnelsene ser derimot ut til å ligge i de manglende karrieremulighetene elevene blir tilbudt i andre enden, og den usikkerheten de møter i arbeidslivet med blant annet deltidsstillinger. Mangelen av faglært arbeidskraft i helsesektoren blir stadig mer prekær. Hvert eneste år trenger vi 4.500 nyutdannede helsefagarbeidere for å dekke arbeidskraftsbehovet innenfor helse- og sosialsektoren. Skal rekrutteringen lykkes, må de øverste helselederne nå ta ansvar. De bør personlig sørge for å styrke samarbeidet både sentralt og lokalt mellom myndigheter, skole og partene i arbeidslivet. Selv er jeg en sterk tilhenger av følgende åtte tiltak: 1. Yrkesfagsiden ved helse- og oppvekstutdanningen må reindyrkes. Går man yrkesfag, er målet fagbrev. Da må også antallet læreplasser økes betydelig. 2. Helsefagarbeidere må kunne se flere karriereveier. Fagskolen må gis et løft, og det må åpnes for flere direkteveier til relevante utdanninger ved høyskolen. I tillegg må y-veien gjøres til en permanent ordning i helse- og oppvekstfag. 3. Fagarbeiderens status må økes. Lønnskravene må følges opp. Samtidig må helsefagarbeideren slippe til med tilpassete oppgaver på sykehus. 4. Det må utvikles en heltidskultur som sikrer helsearbeiderne økonomisk trygghet. Trondheim kommune har gått i front i dette arbeidet ved å innføre en ordning der alle nye stillinger som lyses ut i hjemmetjenesten, skal være heltidsstillinger. 5. Lederne må se alle sine yrkesgrupper som en ressurs. Gjennom medarbeiderdrevne innovasjonsprosesser kan det jobbes både smartere og mer effektivt ved å slippe til de gode ideer fra de som jobber nærmest brukerne/pasientene. 6. Yrkesgruppene i helsesektoren må samarbeide bedre på tvers av sine kompetanser. Tverrfagligheten må tas i bruk Alle har sin egenverdi. Vi må få til et samspill i praksis, jfr. St. mld 13  2012. 7. Pasientkontakt må ha større status enn administrative oppgaver. 8. Samarbeidet lokalt mellom videregående skoler og partene i arbeidslivet må bedres. Lokalt partssamarbeid er nøkkelen for å sikre tilstrekkelig med helsefagarbeidere i årene som kommer. Kristian Tangen ¸ˇPOLITIKK Må redusere lønningene Jeg leder Stiftelsen Natur og Kultur som ba Stortingets presidentskap den 5. desember oversende et forslag til Stortinget om at statsministerens lønn settes til 800.000 kroner i året, statsrådenes lønn til 750.000 kroner og stortingsrepresentantenes lønn til 700.000 kroner i året som et bidrag til å løfte alle opp til medianinntektsnivå på 470.000 kroner. Jeg mener at staten, KS, NHO, faglige sammenslutninger og alle virksomhetsstyrer må ta høyde for å få på plass den nye lønnsnormen fra 470.000 kroner til 800.000 kroner i forbindelse med budsjettrevisjonene, og at normen blir stadfestet under lønnsforhandlingene i vår. Knut Vidar Paulsen, medlem av Kommuneforbundet siden 1979 ¸ˇ¸ˇ¸ˇ¸ˇSI DET I FAGBLADET Dette er lesernes egne sider for korte innlegg om aktuelle temaer  maks 4000 tegn inkludert mellomrom. Vi forbeholder oss retten til å kutte i manuskriptene. Navn og adresse må oppgis, også når navnet ikke skal offentliggjøres i bladet. Send debattinnlegg til debatt@fagforbundet.no eller i posten til Fagbladet, postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo. ¸ˇ50 > Fagbladet 2/2014 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2014 fbseksjonKON