Tekst: simen aker grimsrud Foto: lars åke andersen Musa Gitau kom alene til Nord-Norge som 16-åring. Kjærligheten ga ham navnet Anderssen, og et snekkeroppdrag sikret ham jobb på asylmottaket i Bardu. Ildsjel og forbilde Musa G. Anderssen Alder: 34 år Familie: Gift med Camilla, tre barn. Yrke: Aktivitetskoordinator og nestleder ved Setermoen asylmottak. Aktuell: Ble kåret til Årets forbilde av Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet i januar. Prisen deles ut til en person med innvandrerbakgrunn, som har gjort en ekstra innsats for barn og unge. – He, he, det uttales «Mosa». Det kommer fra Moses, gliser den høyreiste, atletiske mannen med det milde ansiktet og velklingende navnet. Norsk-kenyaneren fikk en eventyrlig start på året. I januar måtte han sette seg på flyet til Oslo. Kronprinsparet, kona og hans tre barn var på plass da Musa G. Anderssen ble kåret til Årets forbilde i 2013 av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. – Det ble mange inntrykk på en gang. Det er noe du får oppleve én gang i livet, sier Anderssen tydelig stolt. At han skulle få en pris for sin utrettelige innsats for barneidretten i Bardu kommune og for barna på Setermoen mottak i indre Troms, hadde han verken trodd eller drømt om for 20 år siden. En sommerdag i 1995 blir Musa hentet på skolen av moren. Han skjønner med en gang at det er alvor. «Faren din er fengslet,» sier hun fortvilet. Musas eldre bror er også arrestert. Begge kastes i fengsel uten dom. Faren har drevet med politisk arbeid i Kenyas hovedstad. Diktatoren Daniel Arap Moi slår hardt ned på politiske motstandere. Myndighetene vil også ha tak i Musa. Han må rømme. Før han rekker å tenke over det, sitter 16-åringen alene på flyet til Oslo, en by han knapt har hørt om. – Det var ei vanskelig tid, sier Anderssen og ser tilbake på sitt første møte med det norske asylsystemet. Dagene består av politiavhør og venting. I sterile lokaler. På Tanum transittmottak venter Musa på å bli flyttet til et mer permanent mottak, men køene på Østlandet er lange. Tida i Oslo er tøff for en enslig gutt på 16. Musa blir god kompis med Hassan fra Somalia. Det er godt å ha noen å vente sammen med. En dag dukker det opp to beboere fra et mottak i indre Troms. «Hit kan dere få komme i morra,» sier han ene og drar fram et flyfoto av et grønt og sommerlig Salangen. Et paradis. De to kameratene ser på hverandre, de er ikke i tvil. Stemningen er god på flyturen nordover, men over Saltfjellet brer et bekymringsfylt uttrykk seg over ansiktet til bestekompisen. Fjelltoppene er kritthvite. Musa bryter ut i en hjertelig latter når han forteller hvordan Hassan reagerte: «Nå har de lurt oss. Vi blir sendt til Russland.» Etter fire måneder på Sjøvegan mottak i Salangen får Musa oppholdspapirene. Han vil flytte til Kristiansand for å bli sveiserlærling, men ventetida er lang. 16-åringen blir boende på mottaket og begynner på skole. – Språket er nøkkelen for å bli godt integrert, fastslår Musa og blir blank i blikket når han tenker på de 450 norsktimene med den pensjonerte marinemannen som lærer. Kom ikke gutta fra mottaket til timen, dro han personlig bort og vekket dem. Året etter klatrer Musa til topps. Han snakker bortimot flytende norsk, blir elevrådsleder og treffer Camilla som sitter i elevrådet. Den fire år eldre jenta fra Bardu sjarmeres i senk. 20 < Fagbladet 3/2014 fbaargang2014 fbseksjonSAM