Tekst:
simen aker grimsrud Foto: lars åke andersen
Musa Gitau kom alene til Nord-Norge
som 16-åring. Kjærligheten ga ham
navnet Anderssen, og et snekkeroppdrag
sikret ham jobb på asylmottaket i Bardu.
Ildsjel og forbilde
Musa G. Anderssen
Alder: 34 år
Familie: Gift med Camilla, tre barn.
Yrke: Aktivitetskoordinator og nestleder
ved Setermoen asylmottak.
Aktuell: Ble kåret til Årets forbilde av
Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet
i januar. Prisen deles ut til en
person med innvandrerbakgrunn, som har
gjort en ekstra innsats for barn og unge.
– He, he, det uttales «Mosa». Det kommer fra
Moses, gliser den høyreiste, atletiske mannen
med det milde ansiktet og velklingende
navnet.
Norsk-kenyaneren fikk en eventyrlig start
på året. I januar måtte han sette seg på flyet til
Oslo. Kronprinsparet, kona og hans tre barn
var på plass da Musa G. Anderssen ble kåret
til Årets forbilde i 2013 av Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet.
– Det ble mange inntrykk på en gang. Det
er noe du får oppleve én gang i livet, sier
Anderssen tydelig stolt.
At han skulle få en pris for sin utrettelige
innsats for barneidretten i Bardu kommune
og for barna på Setermoen mottak i indre
Troms, hadde han verken trodd eller drømt
om for 20 år siden.
En sommerdag i 1995 blir Musa hentet
på skolen av moren. Han skjønner med en
gang at det er alvor. «Faren din er fengslet,»
sier hun fortvilet. Musas eldre bror er også
arrestert. Begge kastes i fengsel uten dom.
Faren har drevet med politisk arbeid i Kenyas
hovedstad. Diktatoren Daniel Arap Moi slår
hardt ned på politiske motstandere. Myndighetene
vil også ha tak i Musa. Han må
rømme. Før han rekker å tenke over det, sitter
16-åringen alene på flyet til Oslo, en by han
knapt har hørt om.
– Det var ei vanskelig tid, sier Anderssen og
ser tilbake på sitt første møte med det norske
asylsystemet.
Dagene består av politiavhør og venting.
I sterile lokaler. På Tanum transittmottak
venter Musa på å bli flyttet til et mer permanent
mottak, men køene på Østlandet er
lange. Tida i Oslo er tøff for en enslig gutt
på 16. Musa blir god kompis med Hassan
fra Somalia. Det er godt å ha noen å vente
sammen med.
En dag dukker det opp to beboere fra et
mottak i indre Troms. «Hit kan dere få komme
i morra,» sier han ene og drar fram et
flyfoto av et grønt og sommerlig Salangen.
Et paradis. De to kameratene ser på hverandre,
de er ikke i tvil. Stemningen er god på
flyturen nordover, men over Saltfjellet brer
et bekymringsfylt uttrykk seg over ansiktet
til bestekompisen. Fjelltoppene er kritthvite.
Musa bryter ut i en hjertelig latter når han
forteller hvordan Hassan reagerte: «Nå har de
lurt oss. Vi blir sendt til Russland.»
Etter fire måneder på Sjøvegan mottak i
Salangen får Musa oppholdspapirene. Han vil
flytte til Kristiansand for å bli sveiserlærling,
men ventetida er lang. 16-åringen blir boende
på mottaket og begynner på skole.
– Språket er nøkkelen for å bli godt integrert,
fastslår Musa og blir blank i blikket når
han tenker på de 450 norsktimene med den
pensjonerte marinemannen som lærer. Kom
ikke gutta fra mottaket til timen, dro han personlig
bort og vekket dem.
Året etter klatrer Musa til topps. Han snakker
bortimot flytende norsk, blir elevrådsleder
og treffer Camilla som sitter i elevrådet. Den
fire år eldre jenta fra Bardu sjarmeres i senk.
20 < Fagbladet 3/2014
fbaargang2014 fbseksjonSAM