Portrettet «Er barn på mottaket i rett alder, tar jeg dem med på trening. Der får de møte norske barn på en arena hvor de ikke trenger språk, det er andre ferdigheter som gjelder.» Ett år etter at han kom til Norge, står Musa foran store forsamlinger og snakker. Hun syns han er tøff, sterk og morsom. Som den andre mørkhudede i Bardu, får han mange skeptiske blikk. Faren til Camilla blir ikke direkte begeistret når han får høre om datterens kjæreste. Første gang faren møter Musa, sitter Musa og leker med Camillas ett år gamle datter. Der og da skjønner faren at Musa er hel ved. – Siden den gang har Camilla og jeg vært sammen, fastslår Anderssen fornøyd. Ute er det overskyet og mildt til å være februar. Musa Anderssen er blitt glad i vintrene, i skilek og ishockey. Han ser ut av vinduet i det store møterommet ved Setermoen statlige mottak. Aktivitetslederen har guidet oss hit gjennom trange ganger. Han har hilst blidt på en ventende gjeng ved luka. «Har dokker det bra, gutta?» Han fikk smil og nikk i retur. Stemmen bærer gjennom gangene. Det er mye energi som skal ut. Noen vil kanskje kalle ham en propell, for det er nemlig ikke få jern han har i ilden. Anderssen startet basketballklubb så døtrene skulle få noe å gjøre. Så balla det på seg. I dag er han basketballtrener, skyteinstruktur, regionleder i Basketballforbundet, sveiselærer i Forsvaret, foredragsholder og han trener Zumba. For å nevne noe. – Heldigvis har jeg familien med på det meste, smiler Anderssen. De høye fjellene, vannene og viddene lokker på Anderssen. Av og til må han bare gi etter for jeger- og fiskeinteressen. Han forteller om en gang han var på jakt med kompiser ved Altavatnet. Allerede den første dagen møter han en tilsynsmann fra Statsskog som ber om å få se jaktkortet. Musa har orden i sysakene og drar det fram. Historien gjentar seg dagen etter. De norske kompisene har ikke blitt sjekka. Det er vel tilfeldig, tenker han. Også den tredje dagen møter han på Herr Statsskog. – Da fikk nok være nok. «Jeg har allerede vist jaktkortet til deg to dager på rad. Det er vel ikke så mange afrikanere som vaser oppi skogen her at det går helt i ball for deg?» Det er langt fra Bardu, snø og stillhet til Nairobis pulserende liv. Musa vokste opp med foreldrene og broren i en statlig veterinærbolig faren leide gjennom jobben. Et typisk middelklassehjem i den kenyanske millionbyen. Ti år gammel blir Musa sendt på katolsk internatskole. Han må klare seg alene. Skaffe nye venner. Leve opp til strenge krav på skolen. Musa blir fort voksen. Nå er han opptatt av at barn og unge i Bardu skal få utfolde seg og være barn. At han både er en ildsjel i det lokale idrettsmiljøet og aktivitetsleder på asylmottaket, får mange av barna på mottaket nyte godt av. – Er barn på mottaket i rett alder, tar jeg dem med på trening. Der får de møte norske barn på en arena hvor de ikke trenger språk, det er andre ferdigheter som gjelder. Anderssen snakker engasjert om jobben sin. Om hvordan han ved en tilfeldighet ble spurt om å bli aktivitetskoordinator da han gjorde en snekkerjobb på mottaket for fem år siden. Nå jobber han med et prosjekt i regi av Utlendingsdirektoratet. Gjennom intervjuer skal han motivere de som har fått avslag på asylsøknaden til å reise frivillig tilbake til hjemlandet. – Noen trenger en realitetsorientering. Min jobb er å prøve å motivere dem til å se på hvilke muligheter de har i hjemlandet sitt, forteller Anderssen. Han føler at hans egen bakgrunn gjør det lettere for ham å komme tett innpå beboerne. Han vet hva de har vært gjennom, hva de sliter med. Faren og broren ble løslatt etter to år i fengsel. Sakte, men sikkert har Kenya gått i retning av demokratisk styre. Senest i fjor var familien Anderssen på besøk hos Musas foreldre. De har god kontakt i dag. – Jeg tenker at hjemme er der familien er. Jeg har en del familie i Kenya, men kjernefamilien har jeg i Bardu. Jeg føler meg hjemme her, sier han. 22 < Fagbladet 3/2014 fbaargang2014 fbseksjonSAM