Hva
gjørjeg?
Kristina Solheim, Kristiansund
– Gleder du deg til sommerferien?
spurte jeg en av beboerne. Men det
gjorde hun ikke. Damen slet med angst
og depresjon, og gruet seg til sommervikarene
kom. Hun visste at mange av
dem ville ha problemer med å forstå
hva hun sa, og det var viktig for damen
at alle rutinene hennes ble fulgt.
– Den sommeren tok jeg ikke ferie
med god samvittighet. Jeg var faktisk innom på jobben en tur
i løpet av sommerferien. Da jeg kom tilbake fra ferie, leste jeg
i pasientjournalen at det hadde blitt akkurat slik som damen
fryktet, og hun hadde hatt mye uro og angst.
Hva kunne jeg gjort for å bedre situasjonen?
Maria Wangen, Bodø
– Jeg jobber på et sykehjem, og en
dement mann på avdelingen får ofte
besøk av sin kone. Hun kommer på
ulike dager og til ulike tider, så vi vet
aldri når hun kommer.
Men på sykehjemmet er det en annen
dame som er blitt veldig interessert
og forelsket i mannen hennes. De sitter
ofte sammen på stua, hun stryker ham
på kinnet, og de holder hverandre i hendene.
– Plutselig kommer kona hans og ser at de sitter der. Hva
gjør vi som pleiere?
Skal vi ta mest hensyn til mannen eller de pårørende?
Hverdagen som helsearbeider
kan by på mange dilemmaer.
Å snakke om dem kan skape
fruktbare faglige diskusjoner.
Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK
Under headingen «Verdig eldreomsorg. Meningsfullt arbeid»
var 200 helsefagarbeidere og skoleelever samlet i Folkets
hus i Oslo 6. mars. Med kronprins Haakon som tilhører på
første benk, framførte helsearbeidere sine egne dilemmaer
og opplevelser fra eldreomsorgen.
Silje Kristiansen, Kristiansund
– Jeg var i min første observasjonspraksis
på sykehjem som 16-åring.
En dement pasient i rullestol vil
gå på toalettet, og pleieren som er
sykepleierstudent, plasserer pasienten
på toalettsetet – med bleie på.
– Nå sitter du på do, nå kan du
bare tisse, sa pleieren.
– Jeg sto bare og gapte, visste at dette
burde man absolutt ikke gjøre. Men jeg turte ikke å si noe, fordi
jeg var helt fersk, og pleieren hadde mer erfaring enn meg. Dette
er mange år siden, men denne episoden har satt varige spor i meg.
Hva ville vært riktig å gjøre?
juni Bull, Oslo
– Jeg jobber på en korttidsavdeling der
vi fikk inn en kreftpasient med svært
dårlig prognose. Legene trodde det
bare ville gå kort tid før hun døde.
– Så skjer det at damen faktisk får
bedret livskvalitet, og hun har nå
vært på korttidsavdelingen i over
fire måneder. Det ikke er meningen
at pasientene skal være så lenge på
korttidsavdelingen, og bydelen mener hun nå må flyttes over
på en ordinær pleieavdeling. Pasienten selv er livredd, og jeg
syns dette er vanskelig både faglig og personlig.
Fins det en annen løsning på dette enn den bydelen vil ha?
38 < Fagbladet 4/2014
fbaargang2014 fbseksjonHEL