Hva gjørjeg? Kristina Solheim, Kristiansund – Gleder du deg til sommerferien? spurte jeg en av beboerne. Men det gjorde hun ikke. Damen slet med angst og depresjon, og gruet seg til sommervikarene kom. Hun visste at mange av dem ville ha problemer med å forstå hva hun sa, og det var viktig for damen at alle rutinene hennes ble fulgt. – Den sommeren tok jeg ikke ferie med god samvittighet. Jeg var faktisk innom på jobben en tur i løpet av sommerferien. Da jeg kom tilbake fra ferie, leste jeg i pasientjournalen at det hadde blitt akkurat slik som damen fryktet, og hun hadde hatt mye uro og angst. Hva kunne jeg gjort for å bedre situasjonen? Maria Wangen, Bodø – Jeg jobber på et sykehjem, og en dement mann på avdelingen får ofte besøk av sin kone. Hun kommer på ulike dager og til ulike tider, så vi vet aldri når hun kommer. Men på sykehjemmet er det en annen dame som er blitt veldig interessert og forelsket i mannen hennes. De sitter ofte sammen på stua, hun stryker ham på kinnet, og de holder hverandre i hendene. – Plutselig kommer kona hans og ser at de sitter der. Hva gjør vi som pleiere? Skal vi ta mest hensyn til mannen eller de pårørende? Hverdagen som helsearbeider kan by på mange dilemmaer. Å snakke om dem kan skape fruktbare faglige diskusjoner. Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK Under headingen «Verdig eldreomsorg. Meningsfullt arbeid» var 200 helsefagarbeidere og skoleelever samlet i Folkets hus i Oslo 6. mars. Med kronprins Haakon som tilhører på første benk, framførte helsearbeidere sine egne dilemmaer og opplevelser fra eldreomsorgen. Silje Kristiansen, Kristiansund – Jeg var i min første observasjonspraksis på sykehjem som 16-åring. En dement pasient i rullestol vil gå på toalettet, og pleieren som er sykepleierstudent, plasserer pasienten på toalettsetet – med bleie på. – Nå sitter du på do, nå kan du bare tisse, sa pleieren. – Jeg sto bare og gapte, visste at dette burde man absolutt ikke gjøre. Men jeg turte ikke å si noe, fordi jeg var helt fersk, og pleieren hadde mer erfaring enn meg. Dette er mange år siden, men denne episoden har satt varige spor i meg. Hva ville vært riktig å gjøre? juni Bull, Oslo – Jeg jobber på en korttidsavdeling der vi fikk inn en kreftpasient med svært dårlig prognose. Legene trodde det bare ville gå kort tid før hun døde. – Så skjer det at damen faktisk får bedret livskvalitet, og hun har nå vært på korttidsavdelingen i over fire måneder. Det ikke er meningen at pasientene skal være så lenge på korttidsavdelingen, og bydelen mener hun nå må flyttes over på en ordinær pleieavdeling. Pasienten selv er livredd, og jeg syns dette er vanskelig både faglig og personlig. Fins det en annen løsning på dette enn den bydelen vil ha? 38 < Fagbladet 4/2014 fbaargang2014 fbseksjonHEL