Tekst: SIDSEL HJELME Foto: PER EIDE
Pål Eikrem
Alder: 43 år
Familie: Gift med Anne Marie, barna
Ingrid (14) og Sivert (11)
Yrke: Lærer
Hvorfor: Lever med ALS, en uhelbredelig
sykdom som angriper motoriske
nerveceller i ryggmargen og hjernen.
Bruker mye tid på å formidle
erfaringer til helsepersonell.
Blogg: http://paleikrem.blogspot.no/
Stemmen forsvant for flere år siden. Nå er det
øynene som taler, og slik presenterer han seg:
«Jeg har ALS. – Er det alvorlig? Ja. – Er det lov
å le? Ja.» Pål Optimist Eikrem bærer sitt
mellomnavn med rette.
Optimisten
Han plasserer møysommelig én og én bokstav
på den øyestyrte dataskjermen foran oss.
Bokstaver blir ord, ord blir setninger, og
setninger blir fortellinger. I dag den eneste
muligheten den tidligere så munnrappe
43-åringen har for å formidle sin historie og
sine tanker til omverdenen.
Som tidligere lærer gjør han det med omhu,
uten språklige snarveier og slurv som ellers
sniker seg inn i skriftspråket.
– Det er et prinsipp, skriver han og smiler
før han legger til: – Sjøttkaker og sjylling. Det
driver meg til vannvidd.
Humoren og den kjappe replikken er egenskaper
som ofte trekkes fram av de som har
kjent Pål Eikrem noen år. Men det er ikke det
samme når taleevnen er borte. Den forsvant
for fem år siden.
– Å måtte skrive i stedet for å snakke er det
vanskeligste ved sykdommen. Uten tvil!
Talens gave er utrolig essensielt. Det merker
du først når den er borte.
Å ikke lenger kunne gi kone og barn en
skikkelig bamseklem er også et stort savn.
– Jeg skulle gitt mye for å kunne gjøre det
igjen, om så bare for en liten time. Det gjør
utrolig vondt ikke å kunne hjelpe ungene med
praktiske ting, eller å gjøre noe i eller rundt
huset.
Pål Eikrem mener de som har tidsklemme
er heldige.
Livet og framtida så annerledes ut for ni år
siden. Hverdagen var hektisk som i de fleste
småbarnsfamilier med jobb, fritidsinteresser
og husbygging. Men det var noe som ikke
stemte:
– Jeg merket at noe var galt, venstre hånd
begynte å jukse og bli svak. Vi bygde hus det
året, så jeg trodde først det var en slags overbelastning.
Jeg fikk endelig diagnose, etter
mange måneders undersøkelser, i desember
2005.
– Hva var din første reaksjon?
– Jeg hadde aldri hørt om ALS før legen
nevnte det som et alternativ noen uker før jeg
fikk diagnosen. Jeg hadde selvfølgelig googlet
det, og ble livredd da jeg leste at det var en
uhelbredelig sykdom.
– Heldigvis var pappa med meg da jeg fikk
diagnosen, ellers hadde jeg nok kjørt rundt i
ørska til det smalt. Men det gikk ikke mange
minutter før jeg bestemte meg for å gjøre det
beste ut av situasjonen og kun fokusere på
det positive. Jeg er heldigvis en ganske positiv
fyr.
Alvorlig sykdom var ikke ukjent for ham.
Moren ble lammet etter en blodpropp og satt
i rullestol fra han var to år.
– Jeg lærte at livet ikke er ødelagt eller over
av den grunn. Mammas humor, humør og
ikke minst en solid dose galgenhumor gjorde
henne til et forbilde.
Morens erfaringer var viktige da tobarnsfaren
for fem år siden ikke lenger kunne
puste ved egen hjelp. Å leve med respirator
døgnet rundt var ett alternativ. Å dø var det
andre.
20 < Fagbladet 4/2014
fbaargang2014 fbseksjonKON