«Alle rundt meg stilte opp, derfor er det gått bra med meg.» Far var tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet, og mor var medlem i Norsk Kommuneforbund, forløperen til Fagforbundet. Brødrene var bare to og fire år eldre, og Sissel prøvde tidlig å bli like gammel som dem. Energisk og livlig krevde lillesøsteren – som ikke ville være lillesøster – at hun ble sett og hørt. Fra hun var tre år klatret hun opp på bordet og stilte seg rakrygget opp og sa: Nå er det min tur. Hun krevde taletid, men bare fordi hun faktisk hadde noe å si. Helt fra hun var liten har Sissel jobbet målbevisst, enten det var skole, langrenn eller jakt på brødrenes klassekamerater. På barneskolen var hun voldsomt forelsket i drømmeprinsen to klassetrinn over. Med sedvanlig pågangsmot og impulsivitet skrev hun på ranselen med vannfast tusj: Jeg elsker «Sverre». Deretter spurte hun «Sverre». Til hennes store overraskelse og knusende sorg svarte han nei. Hele familien følte med henne. Hun fikk ny ransel, raket ryggen, ristet av seg nederlaget og gikk videre. Tabber kan alle gjøre, det er verre ikke å tørre å gjøre feil, mente hun. Sissel var ikke redd for noe, kanskje bortsett fra mørket. Når hun som liten kom inn i et tomt, mørklagt rom, brukte hun angrep som sitt beste forsvar og ropte ut i alt det skumle: Jeg har svart belte i karate, bare så du vet det. Men det var ikke mørket som skulle bli den mest skremmende opplevelsen. 13 år gammel sykler hun langs veien og blir overfalt av en tilfeldig forbipasserende motorsyklist. Han er voldelig og drar den lille jenta inn i buskaset. Sissel er sikker på å bli voldtatt og drept. Men noe skremmer mannen, og han slipper henne, hiver seg på sykkelen og kjører bort. Sissel greier å karre seg til nærmeste hus. Samtidig, litt lenger bort i veien, legger broren merke til en spesiell motorsykkel med franske skilt som passerer. Derved blir mannen senere tatt i Finnmark. Han har underveis overfalt flere kvinner, og blir dømt. Igjen sitter en livredd Sissel, frarøvet tryggheten og friheten. Heretter er alltid bror eller far med på alle hennes treningsturer. I perioder er hun en av Nord-Norges beste, til tross for at hun ikke hadde optimale fysiske forutsetninger. Treningsinnsatsen var enorm. – Alle rundt meg stilte opp, derfor er det gått bra med meg. Mine foreldre og søsken var fantastiske. Hun blir mor når hun er 20 år, og alenemor når hun er 22. Da flytter hun og toåringen til Tromsø. Der tar hun et systematisk grep om sin framtid. Hun går videre på sykepleierstudiet, parallelt tar hun autorisasjon som hjelpepleier og jobber vakter på sykehus. Og bestemmer seg for å utfordre frykten og til å trene alene igjen. – Jeg bestemte at overfallsmannen ikke skulle få æren for å begrense mitt liv. Det gjorde noe med min innstilling og mine egne tanker. Da først ble jeg helt ferdig. Parallelt med den utadvendte siden utviklet Sissel en undrende innstilling til livet gjen nom samtaler med mormor. De to snakket om de åndelige sidene av livet. Om tilgivelse, romslighet og gudstro. Med årene blir mormor syk. Da er Sissel der med sin støtte og faglige kompetanse, og gir trøst og omsorg. I lokalmiljøet sto læstadianerne sterkt med alle sine regler og forsakelser. Det hendte de måtte gjemme kortstokken når sterkt troende familiemedlemmer stakk innom. Men hennes barnetro er som gladkristen. – Ja, jeg er kristen, for meg betyr troen noe i hverdagen. Fagbevegelsen er tuftet på omtanke, solidaritet og samhold. Den har mange sammenfallende verdier med kristendommen. Barndommens pågangsmot, verdier og engasjement har bare vokst. Hun har bevist at størrelse ikke er en hindring, hun har både bakkekontakt og evne til å strekke seg. Og hun trenger ikke lenger klatre opp på et bord for å bli hørt. 22 < Fagbladet 5/2014 fbaargang2014 fbseksjonKIR