Foto: Scanpix Foto: Scanpix SKIFTER BEITE: Hannah blir ikke like ofte å se på scenen når hun starter i fast jobb som kultur- og nærmiljøleder i pleie- og omsorgssektoren. Her som konferansier på fjorårets Mela-festival. næringen. Hvordan kan det bli grått og kjedelig? Som leder vil jeg også få utvikle meg i tråd med oppgavene mine. Det har faktisk allerede begynt før jeg er ansatt. Så skal jeg også, helt ærlig nyte å få penger inn på konto en fast dato hver måned, og som en annen bekjent sa: Hannah, om 1,5 år får du betalt for å ha ferie. Oh, lykke. Borte er bekymringen med dyr forsikring som vi frilansere må ha hvis det skulle skje noe. Systemet ivaretar meg. Jeg merker også tydeligere nå hva presset har gjort med kroppen. Det å hele tiden være på, aldri tørre å slå av i frykt for å miste en jobb, gode penger eller folk som kan løfte meg videre. Alltid passe på å regulere skatten, betale forskuddet, ikke miste oversikten økonomisk tar mer enn det gir. De som har stilt kritiske spørsmål i forhold til min frilanstilværelse, har nok ikke bare gjort det ut ifra sin egen redsel for å leve uvante liv. Eller, noen har kanskje det. Samtidig må jeg innrømme at jeg ser fordelene ved å være fast ansatt. Men livet som frilanser passet bra en periode i livet. Og jeg har virkelig elsket det. Og ingenting tilsier at jeg kanskje vil havne der igjen en gang. Akkurat nå puster jeg mer med magen, jeg er gladere, og jeg ser fram til å komme inn dørene på jobb klokka åtte om morgenen og bidra ett sted. Ikke 100 steder på en gang. Jeg skal som Olav H. Hauge sier i sitt dikt Det er den draumen: at me ein morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. I det ligger sitringen, spenningen og gleden over å se livet fra en ny vinkel. Fru «snart fast ansatt» er klar. Fagbladet 5/2014 < 53 fbaargang2014 fbseksjonSAM