Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK Symaskina var en viktig del av oppveksten. Nå fører Veronika sytradisjonen videre med samisk håndverk. Fra Barbie til samisk håndverk Veronika Heitmann Kurthi Alder: 40 år Jobb: Utdannet helsefagarbeider, jobber som sekretær på Wesselborgen sykehjem i Kirkenes. Familie: Gift, to døtre på 12 og 18 år. Hobby: Duodji/samisk husflid. – Det startet med at jeg hadde så lyst på en luhkka selv, sier Veronika Heitmann Kurthi. På kjøkkenbordet har hun rigget seg til med symaskin, vadmelsstoff og fargerike bånd. Filtremser og knappenåler er innen rekkevidde, og en ny luhkka er i emning. Luhkka er et tradisjonelt samisk klesplagg, en poncho med hette som gjennom generasjoner er utviklet og tilpasset forholdene på Nordkalotten. Det tykke vadmelsstoffet i ren ull er både vindtett og vannavstøtende, forteller Veronika. – Vi er mye på hytta i Pasvik, og der sitter vi ofte ute rundt bålet både vinter og sommer. Da er luhkkaen perfekt. – Jeg sydde min første luhkka for fem år siden. Da brukte jeg mønsteret etter en gammel luhkka fra Karasjok, men det fins mange lokale variasjoner, sier Veronika, som ikke selv har samisk bakgrunn. Symaskina var hun fortrolig med lenge før hun begynte med de tradisjonsrike luhkkaene. – Jeg fikk bruke symaskina hjemme fra jeg var liten. Da gikk det mest i Barbie- og andre dukkeklær. Og søminteressen går i arv. Yngstedattera fikk symaskin i julegave da hun var ti. Hver luhkka består av tre deler. Med øvede hender klipper Veronika til det koksgrå vadmelsstoffet – hun har mistet tellinga på hvor mange ganger hun har gjort det samme. – Det har virkelig eksplodert, og jeg har vel sydd 25–30 luhkkaer i alle størrelser. Fra bitte små babystørrelser til store herreluhkkaer. – Hvem skal ha denne? – Det vet jeg ikke ennå. Kanskje gir jeg den i gevinst til Langvasseid bygdelag. Det har jeg gjort flere ganger tidligere også. Når stoffet er ferdig klippet, er neste trinn å sy på fargerike bånd. – Dette røde og koksgrå som jeg skal bruke nå, er et tradisjonelt samisk mønster. På den som henger på veggen, har jeg brukt et gammelt ullbånd etter mormor. Og det viser seg at enda flere i familien er involvert i luhkka-produksjonen: – Snora som skal knyttes i halsen, er det søsteren min som lager. Den er flettet i en tradisjonell samisk teknikk, og jeg har samme bånd i luhkkaen som i skallene mine. Litt stil må det være, ler Veronika. 62 < Fagbladet 5/2014 fbaargang2014 fbseksjonSAM