«Det jeg har sett som pårørende, har stort sett gjort meg mektig imponert.» «Det jeg har sett som pårørende, har stort sett gjort meg mektig imponert.» i en versjon av Jean Genets Hushjelpene. – Hushjelpene, spilt av Bjørn Skagestad og meg selv iført parykk og skjørt, har blitt gamle damer på et sykehjem. Det er en trist historie, men ikke noen kommentar til eldreomsorgen i Norge i dag, slik Omsorg var. Stykket Omsorg, som hadde premiere i oktober i fjor, skulle egentlig bare spilles ti ganger. Men det ble ekstraforestillinger langt uti mars for fulle, men små, hus. Bare åtti publikummere var det plass til i salen hver gang. I første del av forestillingen sitter tilskuerne på et stillas høyt over scenen. Derfra er de vitner til morgenrutinene på et sykehjem. Noen faller, noen trenger hjelp til å spise, pleiere løper til og fra. En scene som kunne vært hentet fra et hvilket som helst sykehjem i Norge. Remlov har fått spørsmål om ikke politikere burde vært oppfordret til å se forestillingen. – Vår oppgave er ikke å piske inn verken politikere eller andre. Teaterets rolle er kun å vise fram hvordan ting er, ikke å gi noen løsning på krisen i eldreomsorgen, sier skuespilleren. Noen av de ansatte i omsorgssektoren fikk i alle fall høre og se Kai Remlov og hans rollefigur under Fagforbundets seminar Kreativ Omsorg på Hamar i april i år, der han gjestet med et foredrag om forestillingen. Både der og på de vanlige forestillingene har tilbakemeldingene vært overveldende positive og engasjerte, forteller Remlov. – Det ble tydelig for meg at dette temaet opptar veldig mange. På et eller annet tidspunkt i livet får mange av oss en slik omsorgsoppgave overfor foreldrene våre, og det gjør noe med oss og vårt forhold til dem. Og ikke minst til søsknene våre, sier Remlov. I siste del sitter de tre søsknene i barndsomhjemmet sitt omgitt av gjenstander med gule lapper på. De gule lappene har navn på seg, og viser hvem som skal ha hva. – Den delen av forestillingen viser at vi har veldig forskjellig syn på foreldrene våre og på barndommen, og på hvem som har stilt opp når de ble syke og gamle og trengte hjelp. Selv var han den pliktoppfyllende sønnen da moren kom på sykehjem. Han besøkte henne hver uke, og ble spesielt imponert over hvordan de ansatte taklet kritikk, både fra pårørende og beboere. – I noen situasjoner kan vi pårørende bli veldig forlangende og kritisere de ansatte når bemanningen er lav eller noe ikke går helt som det skal. Som sønn eller datter klarer du ikke å være rasjonell eller høflig når du ser at mor eller far ikke blir godt nok tatt hånd om. Men dette er noe de ansatte har erfaring med og er forberedt på. De møter denne kritikken veldig profesjonelt. Jeg var også utrolig imponert over måten de taklet mors bistre kommentarer på. Folk som har veldig kort tid igjen å leve, gidder ikke å bruke den på å være høflig eller tekkes andre. Kai Remlov forteller om hvordan moren gradvis endret personlighet etter at faren døde. Hun hadde vært fru direktør Arne Remlov hjemme på Eiksmarka i Bærum. Alltid pen, snill og høflig. Da hun ble enke, ga hun blaffen i alt det der. Hun drakk for mye, hun falt i trappen hjemme, og brannvesenet måtte plukke henne opp annenhver dag. Etter tre år i konstant beredskap, fikk Kai Remlov og søsknene hans endelig plass til henne på et sykehjem. Der ble hun til hun døde. – Sykepleieren som var på vakt den kvelden, sa jeg måtte snakke til henne hele tida. Hørselen er visstnok det siste man mister. Så jeg satt der ved sengekanten og leste tekstene til en rolle jeg øvde inn på Torshovteateret, forteller han. Erfaringen som pårørende i mange år og arbeidet med forestillingen har gitt Kai Remlov et nytt innblikk i Norges eldreomsorg. Men det har ikke gitt ham noen fasit på hva som kan gjøres for å få sektoren ut av krisen. – Jeg skulle gjerne hatt et godt svar på hva som kan gjøres bedre i eldreomsorgen. Man kan si det trengs mer penger og flere ansatte, men jeg har ikke noe belegg for å si at det er så dårlig. Det jeg har sett som pårørende, har stort sett gjort meg mektig imponert. For de aller fleste som jobber i eldreomsorgen går innsatsen ut over det arbeidstida og instruksen krever. Det var for eksempel tre av pleierne på sykehjemmet som kom i begravelsen til min mor. Det hadde de ikke behøvd, men de gjorde det likevel. Det gjorde dypt inntrykk på meg. 22 < Fagbladet 6-7/2014 fbaargang2014 fbseksjonSAM