Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL Foto: INGER MARIE GRINI Hvis du treffer henne på t-banen, bør du passe på hva du sier. Før du vet ordet av det, havner du i en novelle. Ordfangeren Ingvild Hedemann Rishøi Alder: 36 år Familie: Gift, en datter (1 år). Bor på Ammerud i Oslo Aktuell: Mottok Brageprisen (åpen klasse) for Vinternoveller i 2014. Folk tror at hun har hatt en fæl barndom. At hun er en trist, mistilpasset person. Hun skriver så dirrende nært og sårt om mødre som ikke kommer, kjæledyr som dør og forventinger som går i knas. Om barn som blir sviktet og voksne som ikke strekker til. – Jeg kunne aldri ha skrevet om meg selv, sier Ingvild Hedemann Rishøi. – Det som er gøy med å skrive, er å leve seg inn i andre historier enn mine egne. Det er som å leke rollespill. Du blir liksom den andre personen. Den Ingvild H. Rishøi er i virkeligheten, er kritikerrost novelleforfatter og nyslått Bragepris-vinner. 36 år gammel og bosatt på Ammerud med samboer og en datter på ett år. Oppvokst på Lambertseter og Kjelsås med en lillesøster, en lærer-pappa og en mor som jobbet i radioen. Hun satt mye på gulvet og bladde i bøker og lagde historier. Ingvild diktet og faren illustrerte. Hun drømte om å bli forfatter, men fant fort ut at det var for flaut å si at hun hadde tenkt til å leve av å være kunstner. Dessuten ville hun gjerne gjøre noe nyttig, noe som kunne forandre verden. Der- for ble hun journalist. – Jeg var ikke noen god journalist, egentlig. Sakene ble bra, og jeg fikk mye skryt, men jeg intervjuet folk på en ganske kynisk måte. Jeg skulle gjerne ha sagt unnskyld til noen av dem. Da hun ble syk i 2002, fikk Ingvild H. Rishøi et langvarig sykehusopphold og en anledning til å revurdere sitt yrke. Da hun ble frisk, ble hun forfatter. Den første novellesamlingen kom i 2007. Den neste i 2011. Så gikk det tre år til før Vinternoveller kom ut. For den ble hun nominert til to Bragepriser, både i åpen klasse og i klassen for beste skjønnlitterære bok. Tre år, tre noveller. – Jeg har enten veldig lav arbeidskapasitet eller veldig dårlig arbeidsmoral, sier Ingvild H. Rishøi nesten uten å smile. – Når jeg sitter sånn og finner på historier, blir jeg fort sliten, og jeg klarer ikke å gjøre det i sju timer hver dag. Når jeg har skrevet et par–tre timer, må jeg gjøre andre ting. Jeg jobber med regnskap, surfer rundt på internett eller tar en treningsøkt. Før hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg skrev så lite, men så ser jeg jo at det blir bøker av denne måten å jobbe på også. Hun begynner gjerne med en liten setning hun har hørt eller noe hun har sett på t-banen, på kjøpesenteret eller ute i gatene. En bitteliten flik av virkeligheten som hun tar med seg inn i sitt univers og spinner videre på. Ideen til en av historiene i Vinternoveller fikk hun da hun så tre barn tømme skolesekkene sine i en container. – Jeg syntes det var rart, for jeg husker fra min egen barndom at skolesekken liksom var hellig. Du måtte ta vare på det som var oppi der, ellers fikk du kjeft. Så da begynte jeg å lure på hvorfor de tømte sekkene sine. Hva hvis de skal rømme, tenkte jeg. Og hva hvis hun eldste er på flukt fra barnevernet og tar med seg småsøsknene sine fordi hun vil passe på dem. Sånn er det jeg tenker. Sånn er det hjernen min jobber. «Rishøi skriver med dyp psykologisk inn 20 < Fagbladet 1/2015 fbaargang2015 fbseksjonHEL