Tekst: INGVILL BRYN RAMBØL Foto: INGER MARIE GRINI
Hvis du treffer henne på t-banen, bør du
passe på hva du sier. Før du vet ordet av
det, havner du i en novelle.
Ordfangeren
Ingvild Hedemann Rishøi
Alder: 36 år
Familie: Gift, en datter (1 år).
Bor på Ammerud i Oslo
Aktuell: Mottok Brageprisen (åpen klasse)
for Vinternoveller i 2014.
Folk tror at hun har hatt en fæl barndom.
At hun er en trist, mistilpasset person. Hun
skriver så dirrende nært og sårt om mødre
som ikke kommer, kjæledyr som dør og forventinger
som går i knas. Om barn som blir
sviktet og voksne som ikke strekker til.
– Jeg kunne aldri ha skrevet om meg selv,
sier Ingvild Hedemann Rishøi. – Det som er
gøy med å skrive, er å leve seg inn i andre
historier enn mine egne. Det er som å leke
rollespill. Du blir liksom den andre personen.
Den Ingvild H. Rishøi er i virkeligheten,
er kritikerrost novelleforfatter og nyslått
Bragepris-vinner. 36 år gammel og bosatt på
Ammerud med samboer og en datter på ett
år. Oppvokst på Lambertseter og Kjelsås med
en lillesøster, en lærer-pappa og en mor som
jobbet i radioen. Hun satt mye på gulvet og
bladde i bøker og lagde historier. Ingvild diktet
og faren illustrerte. Hun drømte om å bli
forfatter, men fant fort ut at det var for flaut
å si at hun hadde tenkt til å leve av å være
kunstner. Dessuten ville hun gjerne gjøre noe
nyttig, noe som kunne forandre verden. Der-
for ble hun journalist.
– Jeg var ikke noen god journalist, egentlig.
Sakene ble bra, og jeg fikk mye skryt, men
jeg intervjuet folk på en ganske kynisk måte.
Jeg skulle gjerne ha sagt unnskyld til noen
av dem.
Da hun ble syk i 2002, fikk Ingvild H. Rishøi
et langvarig sykehusopphold og en anledning
til å revurdere sitt yrke. Da hun ble frisk, ble
hun forfatter.
Den første novellesamlingen kom i 2007.
Den neste i 2011. Så gikk det tre år til før
Vinternoveller kom ut. For den ble hun nominert
til to Bragepriser, både i åpen klasse
og i klassen for beste skjønnlitterære bok. Tre
år, tre noveller.
– Jeg har enten veldig lav arbeidskapasitet
eller veldig dårlig arbeidsmoral, sier Ingvild
H. Rishøi nesten uten å smile. – Når jeg sitter
sånn og finner på historier, blir jeg fort sliten,
og jeg klarer ikke å gjøre det i sju timer hver
dag. Når jeg har skrevet et par–tre timer, må
jeg gjøre andre ting. Jeg jobber med regnskap,
surfer rundt på internett eller tar en treningsøkt.
Før hadde jeg dårlig samvittighet for at
jeg skrev så lite, men så ser jeg jo at det blir
bøker av denne måten å jobbe på også.
Hun begynner gjerne med en liten setning
hun har hørt eller noe hun har sett på
t-banen, på kjøpesenteret eller ute i gatene.
En bitteliten flik av virkeligheten som hun tar
med seg inn i sitt univers og spinner videre på.
Ideen til en av historiene i Vinternoveller fikk
hun da hun så tre barn tømme skolesekkene
sine i en container.
– Jeg syntes det var rart, for jeg husker fra
min egen barndom at skolesekken liksom var
hellig. Du måtte ta vare på det som var oppi
der, ellers fikk du kjeft. Så da begynte jeg å
lure på hvorfor de tømte sekkene sine. Hva
hvis de skal rømme, tenkte jeg. Og hva hvis
hun eldste er på flukt fra barnevernet og tar
med seg småsøsknene sine fordi hun vil passe
på dem. Sånn er det jeg tenker. Sånn er det
hjernen min jobber.
«Rishøi skriver med dyp psykologisk inn
20 < Fagbladet 1/2015
fbaargang2015 fbseksjonKIR