sikt og et skarpt blikk for de sosiale betingelsene som preger Oslos østlige drabantbyer, området der novellene utspiller seg. Språket er presist og ujålete på samme tid,» uttalte juryen for Brageprisen 2014. Mange av anmelderne leste også Vinternoveller som et innlegg i den sosialpolitiske debatten. Alle historiene handler om folk som faller litt utenfor i samfunnet. Her er fattigdomsproblematikk, barnevern og rusomsorg. – Jeg skjønner at boka kan leses politisk, men det var ikke min intensjon å gi folk i Groruddalen en stemme. Jeg kan ikke begynne med et budskap når jeg skriver. Jeg kan ikke bestemme meg på forhånd for at jeg skal skrive ei bok om underklassen og så blir det det. Men det er viktig for meg å vise at vi mennesker er ganske like. Han som sitter på gatehjørnet og tigger har de samme ønskene og drømmene som deg og meg. Og så er jeg opptatt av det personlige ansvaret vi har for samfunnet rundt oss. Fordi vi lever i en velferdsstat, er det lett å tenke at andres elendighet ikke er vårt ansvar. Men vi har jo et ansvar. Så når det kommer en hjelpende figur inn på slutten av alle de tre novellene, er nok ikke det helt tilfeldig, selv om det ikke er bevisst. Jeg beundrer de menneskene som faktisk tar ansvar for andre, som stopper opp og spør om folk trenger hjelp. Jeg vil gjerne være en sånn person. En novelle om klima skulle Ingvild H. Rishøi gjerne ha skrevet. En novelle som var sånn at alle som leste den forsto alvoret i klimaendringene og gjorde noe med det. Men hun får det ikke til, sier hun, så derfor ga hun heller de 75.000 kronene hun fikk da hun vant Brageprisen til Natur og Ungdom. – Jeg ga bort de pengene for å få lov til å snakke om olje i mediene. Jeg syns det er en vi skal miste de arbeidsplassene i oljesektoren for at ungene våre skal kunne vokse opp i en trygg verden. Jeg vil snakke på vegne av dem. Ingvild H. Rishøi snakker som hun skriver. I korte, enkle setninger, og i et språk som ble formet rett nord for Sinsenkrysset på 80-tallet. Novellefigurene hennes snakker også sånn, selv om språket i Groruddalen er et annet nå. – Det er viktig for meg at språket skal virke muntlig og at historiene skal virke troverdige. Derfor bruker jeg mitt eget talespråk og detaljer fra mitt eget liv. Jeg hadde hamster da jeg var liten, og jeg veit akkurat åssen en sånn hamsterflaske klikker om natta. Derfor kan jeg skrive om det. Og derfor tror folk kanskje at det er mitt liv jeg skriver om også. Men historien rundt er ikke min, for mitt privatliv er privat. Selv om folk har lest boka mi, vil jeg ikke at de skal kjenne meg. Hun vil gjerne skrive hele livet, men det er ikke så viktig for henne å kunne leve av å skrive. Hun har jobbet i barnehage og på gravlunden, og reiser gjerne rundt og holder foredrag og underviser på skoler. Da føler hun at hun er en del av verden. Hun trenger å treffe folk for å kunne skrive. Derfor er det så «Fordi vi lever i en velferdsstat, er fint å bo i Groruddalen, det lett å tenke at andres elendig-syns hun, hvor folk av alle slag lever tett på het ikke er vårt ansvar. Men vi har hverandre og du kan jo et ansvar.» merkelig tid vi lever i, hvor det er vår generasjon som kan bestemme om menneskeheten skal få leve videre på jorda. Men så bare fortsetter vi som før og henter i barnehagen og handler på Rimi. Og vi har en regjering som vil åpne nye oljefelt enda vi vet at vi må la to tredeler av ressursene ligge urørt for at ikke jorda skal bli for varm. Det er så rart at ikke Erna Solberg tar det inn over seg, at det er hun som styrer akkurat nå og som har ansvaret for å snu. – Jeg tror det er mange som tenker som meg. Som vil at det skal bli dyrere å fly og som vil at oppleve mye rart på kjø pesenteret eller t-banen. Forfatteren kan være ganske fjern og rar når hun går sånn og «surrer », som hun kaller det. Hun stirrer. Lytter. Og tar notater. En gang ble hun nesten tatt på fersken. Hun satt på t-banen og noterte noe hun hadde hørt. Da var det plutselig noen som begynte å snakke til henne om notatblokka hennes. Om at det ikke er så vanlig lenger, at folk har sånne notatblokker. – Det likte jeg ikke så godt. Jeg hadde ikke lyst til å si at «jeg er forfatter og jeg sitter her og skriver opp det du sier». Heldigvis skulle jeg av. 22 < Fagbladet 1/2015 fbaargang2015 fbseksjonSAM