60 < Fagbladet 3/2015 Et liv på godt og vondt GJESTESKRIBENT < Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, SV-politiker, kommentator og debattant. Hannah Wozene Kvam Kultur- og nærmiljøleder, artist, skribent og slam-poet. Hvordan skal vi leve med det som ikke er til å leve med? «IS er langt unna og ingen har fått ebola, så ingen grunn til klaging,» sa jeg til meg selv gjennom hele desember. Med fi re eksamener, en hoste som stjal nattesøvn og ei uendelig gjøreliste lå selvmedlidenheten an til å nå nye høyder. Men: Man måste jamföra. Nyhetsbildet bidro – på sitt forferdelige vis – til å minne om at når vi sammenligner, har ei (frisk) dame med en (like frisk) familie under (gratis) utdanning i Norge, ikke all verdens å klage over. Det begynte sist sommer da bombene falt over Gaza. Denne følelsen av – og jeg beklager språkbruken – at nå går det virkelig til helvete. Ikke slik å forstå at jeg plutselig oppdaget verdens elendighet sommeren 2014, men mengden katastrofer var så overveldende. Det går neppe an å måle elendighet, men de siste månedene har det føltes som om begeret renner over på kontinuerlig basis. I fjor kunne vi lese at verden det siste året hadde fått seks millioner fl ere fl yktninger. Totalt var det da 51,2 millioner fl yktninger i verden. Det er det høyeste antallet som er registrert siden fl yktningstrømmene etter andre verdenskrig. Siden konfl ikten i Syria brøt ut i 2011, har over tre millioner mennesker fl yktet over til nabolandene, og mer enn det dobbelte er på fl ukt i eget land. 2011 var også året Afrikas yngste land, Sør-Sudan, ble født – fattig og sårbart. Nå herjes det unge landet av borgerkrigen som brøt ut i 2013; mer enn en tidel av landets befolkning er på fl ukt, og millioner av mennesker lever med trusselen om matmangel. På motsatt side av kontinentet, har antallet døde av ebola i Vest- Afrika i skrivende stund passert 8800. Nærmere oss, i Øst-Ukraina, har 5600 mennesker så langt mistet livet. Like fullt er det nok av de konfl iktene som fra tid til annen dukker opp under overskrifter som «De to neglisjerte konfl iktene» og «De glemte krisene». Lidelser for millioner av mennesker i land vi knapt kjenner – som Jemen, Vest-Sahara og Den sentralafrikanske republikk, minner om at strømmen av dårlige nyheter er så overveldende at den fl yter oss forbi. Nøden er så stor mange steder at det skal noe til å få oppmerksomhet om sin sak – det krever sitt å bryte gjennom nødropene. Noen lykkes. 16. desember drepte ni medlemmer av pakistansk taliban 141 mennesker på en skole i Peshawar. 132 drepte barn var nok for å fange verdens oppmerksomhet. Det blir ingen jul, tenkte jeg, da nyhetene fra Pakistan kom. Vi klarer det ikke. Vi kommer ikke til å klare å møte barneøyne som lyser mot oss med forventning og glede i møte med nisse og pakker. Bildene av barnesko dekket i blod kommer til å være limt fast på netthinna jula gjennom. Det ble ikke slik. Jula ble fantastisk. «Det er så mye glede,» sa ei venninne til meg etter å ha feiret jul med ettåringen sin for første gang. Min toåring var så entusiastisk over at det var nisse på melkekartongen at han ikke klarte å stå stille. Klumpen i halsen kom likevel ved første strofe av «Deilig er jorden». Nytt år, nye muligheter, sies det. 2015 har ikke så langt vist seg lysere enn fjoråret. Følelsen fra sommeren i fjor sitter fremdeles i. Ti år gamle jenter sendes på markedet av Boko Haram, rundt livet har de bomber som tar livet av dem og andre uskyldige (og jeg spør meg om slike barn virkelig kan kalles selvmordsbombere?). I 2015 skal vi fortsatt leve med denne absurde spagaten mellom det som ikke er til å leve med og alt som gjør livet godt. Vi skal fortsatt klage over holkeføre og at vinduene er blitt skitne igjen allerede! Vi skal møte nøden i avisene, på internett og på TV. Følelsen av at dette ikke er til å leve med vil følges av at vi gjør nettopp det – lever med verden slik den er, og stort sett med gode dager. Ingeborg Gjærum Miljøverner og student. I 2015 skal vi fortsatt leve med denne absurde spagaten mellom det som ikke er til å leve med og alt som gjør livet godt. fbaargang2015 fbseksjonKIR