Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK Jan Erik Skog Alder: 70 år Familie: Gift med Inger Lise, to voksne sønner, fire barnebarn og hunden Ulrik. Yrke: Pensjonist, tidligere busselektriker i Oslo Sporveier. Aktuell: Vinner av Fritt Ords pris 2015. Han er uredd og utholdende og tåler ekstreme påkjenninger. Nei, vi snakker ikke om Jan Erik Skog, vi snakker om Ulrik – bikkja hans. De to har mye til felles. Vaktbikkja – Jeg fikk ikke fred. Jeg lå natt etter natt og grublet, sier Jan Erik Skog. Den nyslåtte vinneren av årets Fritt Ord-pris sitter ved kjøkkenbordet og skuer 15 år tilbake i tid. Til da det begynte å lukte råttent av ledelsen på jobben. På det tidspunktet hadde busselektriker Skog jobbet 20 år i Oslo Sporveier, omtrent like lenge hadde han vært tillitsvalgt, og de siste årene hadde han også sittet som de ansattes representant i styret. – Jeg varslet både styret og Oslo-politikere om kritikkverdige forhold, men det nyttet ikke. Selv ikke da vi kunne dokumentere overfakturering, smøreturer og kameraderi. Men motstanden gjorde meg bare staere og staere. Jeg visste jeg hadde rett, ville ikke gi meg. Og Jan Erik Skog fikk rett til slutt. For å gjøre en lang og vond historie kort: Sist høst satt seks personer, deriblant Skogs tidligere sjef i Sporveisbussene, på tiltalebenken i Oslo tingrett, anklaget for å ha lurt til seg flere millioner kroner fra selskapets kasse. I sju lange uker fulgte Skog saken fra tilhørerplass. Bare én eneste dag forlot han retts salen: – Den dagen advokatene skulle holde sine prosedyrer og forsvare de tiltalte. Det gadd jeg ikke å høre på. – Hvordan var det å se dine tidligere sjefer i øynene i retten? – De var ynkelige, men viste ingen anger. Jeg har ikke mye sympati for slike folk. Når du tjener 1,6 millioner, har du råd til å gjøre opp regningene dine. Dette var samme folka som uten å blunke hadde sparket sjåfører som manglet noen kroner i veska. Med domfellelse og Fritt Ord-pris kan Skog fastslå at det nytter å varsle. Men det er ingen lettvint vei. – Jeg var et hår i suppa på arbeidsplassen. Det var ikke bare sjefene, men også flere kolleger som mente at jeg ødela hele Sporveien, at det var jeg som var problemet. Det var en psykisk belastning. Du får sår på sjela av slikt. – Skulle tro du er paranoid, var det noen som sa. Også kona ba meg slutte å snakke så mye om det som skjedde. Folk orker ikke å høre om det, sa hun. Prisen oppleves som en oppreisning og anerkjennelse av jobben han har gjort. – Jeg ville ikke gjort noe annerledes i dag, men jeg skulle ønske at det fantes et varslingsombud eller en uavhengig advokat vi kunne gå til. Hvis du skal varsle om et korrupt direktørskikt, kan du ikke gå til toppledelsen. I dag er varsleren pensjonist, men avgangen fra arbeidslivet ble ikke helt som han hadde ønsket seg. En kronglete og vond skulder var ikke det verste: – Jeg hadde ingen framtid der uansett. Det var et slit å se toppledere gå rundt og glise. Etter hvert orket jeg ikke å gå på jobb, 20