Tekst: SIDSEL HJELME Foto: WERNER JUVIK
Jan Erik Skog
Alder: 70 år
Familie: Gift med Inger Lise,
to voksne sønner, fire
barnebarn og hunden Ulrik.
Yrke: Pensjonist, tidligere
busselektriker i Oslo Sporveier.
Aktuell: Vinner av Fritt Ords
pris 2015.
Han er uredd og utholdende og tåler ekstreme
påkjenninger. Nei, vi snakker ikke om Jan Erik
Skog, vi snakker om Ulrik – bikkja hans. De to
har mye til felles.
Vaktbikkja
– Jeg fikk ikke fred. Jeg lå natt etter natt
og grublet, sier Jan Erik Skog. Den nyslåtte
vinneren av årets Fritt Ord-pris sitter ved
kjøkkenbordet og skuer 15 år tilbake i tid.
Til da det begynte å lukte råttent av ledelsen
på jobben.
På det tidspunktet hadde busselektriker
Skog jobbet 20 år i Oslo Sporveier, omtrent
like lenge hadde han vært tillitsvalgt, og de
siste årene hadde han også sittet som de
ansattes representant i styret.
– Jeg varslet både styret og Oslo-politikere
om kritikkverdige forhold, men det nyttet
ikke. Selv ikke da vi kunne dokumentere
overfakturering, smøreturer og kameraderi.
Men motstanden gjorde meg bare staere
og staere. Jeg visste jeg hadde rett, ville ikke
gi meg.
Og Jan Erik Skog fikk rett til slutt. For
å gjøre en lang og vond historie kort: Sist
høst satt seks personer, deriblant Skogs
tidligere sjef i Sporveisbussene, på tiltalebenken
i Oslo tingrett, anklaget for å ha lurt
til seg flere millioner kroner fra selskapets
kasse. I sju lange uker fulgte Skog saken fra
tilhørerplass. Bare én eneste dag forlot han
retts salen:
– Den dagen advokatene skulle holde
sine prosedyrer og forsvare de tiltalte. Det
gadd jeg ikke å høre på.
– Hvordan var det å se dine tidligere
sjefer i øynene i retten?
– De var ynkelige, men viste ingen anger.
Jeg har ikke mye sympati for slike folk. Når
du tjener 1,6 millioner, har du råd til å gjøre
opp regningene dine. Dette var samme
folka som uten å blunke hadde sparket
sjåfører som manglet noen kroner i veska.
Med domfellelse og Fritt Ord-pris kan
Skog fastslå at det nytter å varsle. Men det
er ingen lettvint vei.
– Jeg var et hår i suppa på arbeidsplassen.
Det var ikke bare sjefene, men også flere
kolleger som mente at jeg ødela hele
Sporveien, at det var jeg som var problemet.
Det var en psykisk belastning. Du får sår på
sjela av slikt.
– Skulle tro du er paranoid, var det noen
som sa. Også kona ba meg slutte å snakke
så mye om det som skjedde. Folk orker
ikke å høre om det, sa hun.
Prisen oppleves som en oppreisning og
anerkjennelse av jobben han har gjort.
– Jeg ville ikke gjort noe annerledes i dag,
men jeg skulle ønske at det fantes et
varslingsombud eller en uavhengig advokat
vi kunne gå til. Hvis du skal varsle om et
korrupt direktørskikt, kan du ikke gå til
toppledelsen.
I dag er varsleren pensjonist, men
avgangen fra arbeidslivet ble ikke helt som
han hadde ønsket seg. En kronglete og
vond skulder var ikke det verste:
– Jeg hadde ingen framtid der uansett.
Det var et slit å se toppledere gå rundt og
glise. Etter hvert orket jeg ikke å gå på jobb,
20