FOKUS Kari Killén Sosionom, dr. philos og forsker emeritus ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (Nova). 36 < Fagbladet 5/2015 Ifølge tilknytningsteori og forskning knytter alle barn seg til sine omsorgsgivere, uansett hvordan de blir behandlet. De er biologisk predisponert til å gå inn i et samspill og etablere tilknytning, og til å bruke tilknytningspersonene som en trygg base som de kan utforske fra og søke tilflukt hos når de føler seg truet og har behov for trøst og nærhet (Bowlby 1998). Ikke alle barn utvikler trygg tilknytning til sine foreldre. Noen utvikler en utrygg tilknytning. Barn som har trygg tilknytning til sine foreldre, vil som oftest være i stand til å overføre sin trygge tilknytning til personalet i barnehagen, hvis forholdene ligger til rette for det. Dette er det viktig å investere i. Barn som har utrygg tilknytning til sine foreldre eller lever i en familie som er utsatt for ulike psykososiale belastninger, vil ha større utfordringer. De vil vente en utrygg situasjon. Disse barna ser barnehagepersonalet gjennom et filter av tilknytningserfaringer. De utvikler over levelsesstrategier; noen lever opp til de voksnes forventninger og bærer smerten inne i seg. Andre lever ut sin smerte gjennom uro og aggresjon. Her har barnehagepersonalet en svært viktig funksjon Teoretikere og praktikere har lenge visst at barnets første år er særlig kritiske for barnets videre utvikling. Det er i denne perioden barnet utvikler grunnleggende trygghet og tilknytning til foreldre og/eller andre omsorgspersoner. Barnehagen – en trygg base for personlighetsutvikling «For noen barn er barnehage-son i foreldrenes sted når forel personalet ekstra viktige.» drene ikke er ved å gi barna erfaringer som hjelper dem til å avlære sine negative forventninger. Ved å observere tidlig samspill foreldre–barn, kan vi følge spiren til utvikling av tilknytningsmønster fra spebarnstida og opp til småbarns- og skolealder. Tilknytning er av betydning for hvordan barnet senere vil oppleve og forstå verden rundt seg. De vil se verden på bakgrunn av sine tilknytningserfaringer. I de første par årene legges blant annet foreldrene, men også til andre omsorgspersoner. Barnehagepersonalet er viktige omsorgspersoner. De skal kunne gi barna god følelsesmessig omsorg og trøst. De kjenner barna godt. I enkelte tilfeller bedre enn foreldrene selv. Mange barn tilbringer mer tid med personalet i barnehagen enn de gjør med sine foreldre. Alle barn som begynner i barne hagen har behov for å ha en kompletterende tilknytningsper grunnlaget for barnets evne til å regulere følelser. Denne evnen er avhengig av kvaliteten av tilknytningen. Kravet til barnehagepersonalet er blitt større. De har fått større omsorgsansvar – de har fått flere viktige følelsesmessige foreldrefunksjoner. Ettåringene kommer til barnehagen på et tidspunkt i livet hvor de er sårbare. Deres tilknytningsmønstre er så vidt etablert. De har ennå ikke lært å regulere sine følelser. Barna har behov for tilknytning, ikke bare til tilgjengelig. Men for noen barn er barnehagepersonalet ekstra viktig. Det gjelder barn som befinner seg i vanskelige livssituasjoner og i ulike risiko- og omsorgssviktsituasjoner. Vi vet at barn som befinner seg i slike situasjoner klarer seg bedre når de har trygg tilknytning til omsorgspersoner utenfor kjerne familien. De har behov for kompenserende tilknytning. De har behov for en relasjon som gjør at de kan føle seg trygge og hvor de kan få hjelp til å håndtere de tankene og følelsene de strever med (Killén 2012). Barnehagepersonalet står derfor fbaargang2015 fbseksjonKIR