Tekst: SIMEN AKER GRIMSRUD Foto: WERNER JUVIK Det er nesten så du kan høre vannet fra Akerselva bruse i årene hans. Raymond Johansens stamtre er fullt av greiner fra Oslos østkant og arbeiderbevegelsen. Nå vil han styre hovedstaden. Hundre prosent Oslo Raymond Johansen Alder: 54 år Famile: To sønner. Yrke: Politiker Bor: På Lindeberg i Oslo Aktuell: Byrådskandidat for Ap i Oslo Han har satt seg til rette på kontoret med utsikt over Youngstorget. Fem minutter forsinket fisker han fram noen jukselapper fra skrivebordspulten, og unnskylder det midlertidige preget på kontoret. Til høsten flytter han inn på rådhuset i hovedstaden, i verste fall som opposisjonsleder. Raymond Johansen håper det er som den første Ap-byråden på 18 år i byen han elsker. – Her får jeg brukt alle egenskapene mine, begynner han. For den tidligere partisekretæren i Arbeiderpartiet er det ikke et steg ned å bli lokalpolitiker i hjembyen. Mannen som har vært samferdselsbyråd i Oslo for SV, leder av Flyktninghjelpen, sportslig leder i Vålerenga og statssekretær i UD, for å nevne noe, mener han er godt rustet til å styre hovedstaden. – Jeg har jobba lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Oslo er blitt en liten, internasjonal storby. Jeg har en kulturell kompetanse som er verdifull i møte med mange grupper i Norge. Bare det at jeg kan si at jeg har vært på hjemstedet til folk, gjør at vi «cathcer» opp med en gang. Han flyttet fra Rodeløkka i byen til Tveita i Groruddalen som guttunge. Fra utedo til toalett og badekar. Siden har han blitt i den utskjelte dalen øst i Oslo. Da Raymond gikk i femte, begynte de første innvandrerne i klassen, en pakistaner og en mørk, muskuløs gutt fra Kapp Verde-øyene. Raymond må flire når han tenker på hvordan ungene i klassen måtte bort og kjenne på musklene til den nyankomne. Ingen andre i Norge har opplevd større forandringer enn Raymonds generasjon som vokste opp i Groruddalen. Det hevder han i alle fall selv. Da tvillingsønnene hans gikk ut av ungdomsskolen, hadde 80 prosent av elevene en annen etnisk bakgrunn. – Det har vært en berikelse, tror jeg. Sønna mine er mer fargeblinde enn jeg er. – Men det er klart det preger et bomiljø. Når gamle fru Fredriksen er den eneste med norsk navn i en blokkoppgang på Lindeberg, kan hun føle seg isolert hvis naboene ikke snakker norsk. Det er en utfordring du ikke ser på andre kanter av byen. Raymonds farfar var klubbformann på Fellesmeieriet i nesten 30 år og satt i styret i LO-forbundet NNN. Moren var bydelspolitiker for Ap på Tveita. Onkelen Torbjørn Berntsen ble kalt «leppa fra Grorud». Raymond fikk også jobb på meieriet. I to år kjørte han melk. Han måtte ta sertifikat for stor bil. Trivdes godt. Så tok han fagbrev som rørlegger, men rørtanga og skiftenøkkelen ble raskt byttet ut med dokumentmapper og pult. Selv om det snart er 25 år siden, blir rørleggerjobben trukket fram i mediene støtt og stadig. Raymond rister på hodet og smiler. – Det blir flaut, vettu. Flaut for de gamle kompisene mine som fortsatt er rørleggere, 20