Tekst: SIMEN AKER GRIMSRUD Foto: WERNER JUVIK
Det er nesten så du kan høre vannet fra
Akerselva bruse i årene hans. Raymond
Johansens stamtre er fullt av greiner
fra Oslos østkant og arbeiderbevegelsen.
Nå vil han styre hovedstaden.
Hundre prosent Oslo
Raymond Johansen
Alder: 54 år
Famile: To sønner.
Yrke: Politiker
Bor: På Lindeberg i Oslo
Aktuell: Byrådskandidat for Ap i Oslo
Han har satt seg til rette på kontoret med
utsikt over Youngstorget. Fem minutter forsinket
fisker han fram noen jukselapper fra
skrivebordspulten, og unnskylder det midlertidige
preget på kontoret. Til høsten flytter
han inn på rådhuset i hovedstaden, i verste
fall som opposisjonsleder. Raymond Johansen
håper det er som den første Ap-byråden
på 18 år i byen han elsker.
– Her får jeg brukt alle egenskapene mine,
begynner han.
For den tidligere partisekretæren i Arbeiderpartiet
er det ikke et steg ned å bli lokalpolitiker
i hjembyen. Mannen som har vært
samferdselsbyråd i Oslo for SV, leder av
Flyktninghjelpen, sportslig leder i Vålerenga
og statssekretær i UD, for å nevne noe,
mener han er godt rustet til å styre hovedstaden.
– Jeg har jobba lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Oslo er blitt en liten, internasjonal
storby. Jeg har en kulturell kompetanse
som er verdifull i møte med mange grupper i
Norge. Bare det at jeg kan si at jeg har vært
på hjemstedet til folk, gjør at vi «cathcer»
opp med en gang.
Han flyttet fra Rodeløkka i byen til Tveita
i Groruddalen som guttunge. Fra utedo til
toalett og badekar. Siden har han blitt i den
utskjelte dalen øst i Oslo. Da Raymond gikk
i femte, begynte de første innvandrerne i
klassen, en pakistaner og en mørk, muskuløs
gutt fra Kapp Verde-øyene. Raymond må
flire når han tenker på hvordan ungene i
klassen måtte bort og kjenne på musklene til
den nyankomne.
Ingen andre i Norge har opplevd større
forandringer enn Raymonds generasjon som
vokste opp i Groruddalen. Det hevder han i
alle fall selv. Da tvillingsønnene hans gikk ut
av ungdomsskolen, hadde 80 prosent av
elevene en annen etnisk bakgrunn.
– Det har vært en berikelse, tror jeg. Sønna
mine er mer fargeblinde enn jeg er.
– Men det er klart det preger et bomiljø.
Når gamle fru Fredriksen er den eneste med
norsk navn i en blokkoppgang på Lindeberg,
kan hun føle seg isolert hvis naboene
ikke snakker norsk. Det er en utfordring du
ikke ser på andre kanter av byen.
Raymonds farfar var klubbformann på
Fellesmeieriet i nesten 30 år og satt i styret i
LO-forbundet NNN. Moren var bydelspolitiker
for Ap på Tveita. Onkelen Torbjørn
Berntsen ble kalt «leppa fra Grorud».
Raymond fikk også jobb på meieriet. I to
år kjørte han melk. Han måtte ta sertifikat
for stor bil. Trivdes godt. Så tok han fagbrev
som rørlegger, men rørtanga og skiftenøkkelen
ble raskt byttet ut med dokumentmapper
og pult. Selv om det snart er 25 år siden, blir
rørleggerjobben trukket fram i mediene støtt
og stadig. Raymond rister på hodet og
smiler.
– Det blir flaut, vettu. Flaut for de gamle
kompisene mine som fortsatt er rørleggere,
20