GULL VERDT: Håkon Henriksen deler ukene mellom Sameskolen og omsorgssenteret. LIVET ved elva To elvebåter og en trivelig bålplass sørger for at de eldre i Tana fortsetter å leve nær fjellet og elva selv om helsa skranter. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: LENA STAVÅ JENSEN T T ankene flyr, minnene kommer og praten går mens flammene kjæler med gryta over bålet. Når den eldre garde i Tana møtes nær elvebredden tre kilometer unna omsorgssenteret, er det bare en munter replikk eller en uløselig gåte som kan bryte roen. Mye kompetanse ved elvebredden – Kanskje vi skal sette ut drivgarn for å sikre god fangst, spøker Håkon Henriksen, vaktmester ved Tana omsorgssenter. Forslaget vekker humring og forsiktig latter rundt bålet. For sikkerhets skyld opplyser han utenforstående om at drivgarn er forbudt. Liv Berit Johnsen, sykepleier og assisterende leder for hjemmetjenestene i Tana kommune, kan berolige selskapet med at noe lovbrudd heller ikke er nødvendig. Hun har handlet inn noen laksefileter i tilfelle de ikke får laks på stang i dag. Den uløselige gåten er det Josef Somby som bringer med seg når han slutter seg til selskapet. En av Tanaelvas store laksefiskere holder til i ei campingvogn ved elva store deler av året. Før han slår seg ned ved bålet, viser han fram en ukjent fisk han har fått samme morgen. Mange har kompetente innspill i diskusjonen om hva slags fangst det kan være, fra unglaks via rømt oppdrettsfisk til en ukjent art av makrellen. – For her er mange med mye erfaring, som Liv Berit sier. Miljøarbeid hver dag Når det er mulig og været tillater det, kjører ansatte og beboere fra omsorgsboligene og egne hjem ut til elva for å tenne bål og ro ut på fiske. Omsorgssenteret disponerer to elvebåter og har laget i stand en bålplass like ved bredden. – Her er tilrettelagt for å oppleve en del av den naturlige hverdagen, sier Liv Berit Johnsen. Hun mener en aktiv hverdag gir brukerne økt livskvalitet med opplevelser av mestring og mening. – Tilrettelagte aktiviteter er den beste medisinen mot uro, angst og depresjon, sier hun. Alle har en historie Seks beboere og fire ansatte benker seg rundt bålet denne sensommerdagen. De ansatte er alle tospråklige, mens tre av beboerne og brukerne ikke behersker samisk. – Så her snakker vi samisk på innpust og norsk på utpust, fleiper Liv Berit Johnsen. Aktivitøren Martha Johansen forteller at hun og en av brukerne, Helene Ryeng, arbeidet sammen på postkontoret til det ble lagt ned i 2001. – Vi fant på mye rart, ler hun. Siden har Martha fått jobb som aktivitør, og hennes tidligere kollega har etter hvert flyttet inn på omsorgssenteret. Henvendt til sin tidligere kollega og publikum for- teller aktivitøren om den dagen de to stakk handa < Fagbladet 9/2015 < 37 fbaargang2015 fbseksjonHEL