GULL VERDT: Håkon Henriksen
deler ukene mellom Sameskolen
og omsorgssenteret.
LIVET
ved elva
To elvebåter og en trivelig bålplass sørger for
at de eldre i Tana fortsetter å leve nær fjellet
og elva selv om helsa skranter.
Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: LENA STAVÅ JENSEN
T
T
ankene flyr, minnene kommer og praten går
mens flammene kjæler med gryta over bålet.
Når den eldre garde i Tana møtes nær elvebredden
tre kilometer unna omsorgssenteret,
er det bare en munter replikk eller en uløselig gåte
som kan bryte roen.
Mye kompetanse ved elvebredden
– Kanskje vi skal sette ut drivgarn for å sikre god
fangst, spøker Håkon Henriksen, vaktmester ved
Tana omsorgssenter. Forslaget vekker humring og
forsiktig latter rundt bålet. For sikkerhets skyld opplyser
han utenforstående om at drivgarn er forbudt.
Liv Berit Johnsen, sykepleier og assisterende leder
for hjemmetjenestene i Tana kommune, kan berolige
selskapet med at noe lovbrudd heller ikke er nødvendig.
Hun har handlet inn noen laksefileter i tilfelle de
ikke får laks på stang i dag.
Den uløselige gåten er det Josef Somby som bringer
med seg når han slutter seg til selskapet. En av Tanaelvas
store laksefiskere holder til i ei campingvogn
ved elva store deler av året. Før han slår seg ned ved
bålet, viser han fram en ukjent fisk han har fått samme
morgen. Mange har kompetente innspill i diskusjonen
om hva slags fangst det kan være, fra unglaks
via rømt oppdrettsfisk til en ukjent art av makrellen.
– For her er mange med mye erfaring, som Liv Berit
sier.
Miljøarbeid hver dag
Når det er mulig og været tillater det, kjører ansatte
og beboere fra omsorgsboligene og egne hjem ut til
elva for å tenne bål og ro ut på fiske.
Omsorgssenteret disponerer to elvebåter og har
laget i stand en bålplass like ved bredden.
– Her er tilrettelagt for å oppleve en del av den
naturlige hverdagen, sier Liv Berit Johnsen.
Hun mener en aktiv hverdag gir brukerne økt livskvalitet
med opplevelser av mestring og mening.
– Tilrettelagte aktiviteter er den beste medisinen
mot uro, angst og depresjon, sier hun.
Alle har en historie
Seks beboere og fire ansatte benker seg rundt bålet
denne sensommerdagen. De ansatte er alle tospråklige,
mens tre av beboerne og brukerne ikke behersker
samisk.
– Så her snakker vi samisk på innpust og norsk på
utpust, fleiper Liv Berit Johnsen.
Aktivitøren Martha Johansen forteller at hun og en
av brukerne, Helene Ryeng, arbeidet sammen på postkontoret
til det ble lagt ned i 2001.
– Vi fant på mye rart, ler hun. Siden har Martha
fått jobb som aktivitør, og hennes tidligere kollega
har etter hvert flyttet inn på omsorgssenteret.
Henvendt til sin tidligere kollega og publikum for-
teller aktivitøren om den dagen de to stakk handa <
Fagbladet 9/2015 < 37
fbaargang2015 fbseksjonHEL