– Jeg fikk ikke gå i fred når jeg skulle gå til bussen. Da kom noen gutter fra en annen skole og ropte: «Hvorfor går du på spesialskole? » De mente sikkert at de som gikk på vanlig skole, var mye bedre enn oss som gikk på spesialskole. Så åpna de sekken min og hev skolebøkene og sakene mine utover veien. Det var ikke moro. – Jeg måtte be en lærer følge meg for at jeg skulle få gå i fred. I dag har Karin et avslappet forhold til at hun er annerledes enn det store flertallet. Året på Peder Morset folkehøgskole i Selbu som 20-åring var et vendepunkt. – Det var veldig bra å komme til den skolen. Jeg gikk på en ADL-linje, der jeg lærte å godta at jeg har en hjerneskade, at jeg må bli tatt hensyn til, trenger litt ekstra tid og litt mer hjelp enn andre. – På internatet bodde vi sammen med noen som var friske og ikke hadde funksjonshemninger, og vi var sammen alle, fant på ting og dro på turer og hadde mye moro. Karin er yngst av tre søsken, og har nær kontakt med både bror Bjørn, søster Jorun, tanter, onkler og søskenbarn i Vesterålen. Men mest av alt var hun en pappajente: – Pappa sa til meg: Vi lever ikke evig, du må prøve å få egen leilighet og bli selvstendig, gjøre mesteparten selv. Hvis det er noe du trenger hjelp til, så kan du få hjelp. – Hver dag sto han utenfor barnehagen og venta på meg når jeg var ferdig på jobb. – Om kvelden når vi la oss, hadde vi alltid en telefonsamtale. Hver kveld. Jeg sender deg en god klem, pappa, sa jeg. Gjett om jeg ikke sender en like god nattaklem tilbake til deg, Karin, sa han. For fire år siden døde faren, 90 år gammel. – Det var tøft den tida pappa gikk bort. I mange år bodde Karin alene i en borettslagsleilighet, men etter at hun for ni år siden falt på isen og brakk armen, var det tid for et Karin følger godt med på det som skjer rundt henne. Hun abonnerer på både Dram- mens tidende og Svelvikposten, og kjøper Se og hør hver uke. – Da får jeg både litt slarv og hele TV-programmet. Hotel Cæsar har vært favorittprogrammet i snart 20 år, men nå begynner det å bli nok, synes Karin. På hjemmebane spiller hun også mye musikk, og synger gjerne med en- ten det er Vikingarna, Jim Reeves eller Bjøro Håland som snurrer. Og snart skal hun på dansegalla i Tønsberg. – Vi var der i fjor, det var så koselig, men nå hørte jeg at Ole Ivars ikke kommer i år. Han ene av dem har vært dårlig. En gang i måneden drar Karin på fellestur med kollegaer og venner fra Svelvik. – Vi er på et sted som heter Fjellborgen, og pleier å spille musikk, danse og leke stolleken. Og så kan vi synge i mikrofon. Vi har julebord sammen også. «De mente sikkert at de som gikk Bortsett fra hjemmehjelp hver på vanlig skole var mye bedre enn tredje uke, klarer Karin seg for det oss som gikk på spesialskole.» meste alene i hverdagen. – Før hadde jeg støttekontakt, men KARIN ALBRIGTSEN skifte, og hun flyttet inn i et kommunalt bofellesskap sammen med ti andre. – Det var som å få en familie, jeg ble så godt mottatt, det var enestående, sier Karin, som nylig har flyttet nok en gang. Denne gangen til en leilighet i tilknytning til et fellesskap med folk på hennes egen alder. – Jeg er veldig glad for å ha flytta. Det er roligere her enn der jeg bodde før, sier Karin og viser oss stolt inn i sin strøkne toroms med stor terrasse og grønn utsikt. Og her er hun ikke alene. Undulaten Sofus kvitrer muntert fra buret ved siden av sofaen. det trenger jeg ikke nå når jeg bor i bofellesskap. Primærkontakten min, Berit, hjelper meg med handling og hvis det er noe jeg lurer på. Familien min hjelper meg med det praktiske med økonomien, men jeg klarer det meste selv. Da hun sluttet i barnehagen, fikk Karin hedersmerke, diplom og nål fra Fagforbundet, og hun har tett kontakt med sine tidligere kollegaer. Planene for framtida er klare: – Jeg har sagt fra at jeg ikke skal jobbe så mange år til, og har tenkt å gi meg i 2017. Den dagen jeg ikke jobber mer, får jeg full pensjon. 22