«Jeg følte jeg ikke for-
tjente å sove i ei varm
seng når andre frøs og
trengte meg.I stedet
fortalte jeg andre at de
måtte ta vare på seg
selv.»
middager, kvelder, netter og tidlige morgener
var hun til stede for alle som ville bidra utenfor
politiets utlendingsenhet på Tøyen i
Oslo. Spørsmålene haglet inn. De frivillige
spurte, pressen presset på og folk flest
ønsket svar på hva som skjedde, hvor det
skjedde og hvordan de kunne bidra?
Først i slutten av oktober, da en slektning
døde, merket hun hvor trøtt og sliten –
og hvor sulten – hun var. Fem kilo var borte,
og hun slet med plagsomme tanker – hele
høsten virket som en grøt. Det oppadgående
adrenalinrushet tok slutt.
– Jeg følte jeg ikke fortjente å sove i ei varm
seng når andre frøs og trengte meg. I stedet
fortalte jeg andre at de måtte ta vare på seg
selv, forteller hun.
Da var det godt å ha familien. Tantebarna
er vant til at til Tante måne, som hun kalles,
stikker innom og ablegøyer. Spesielt om hun
har hatt en dårlig dag på jobb. Da reiser hun
hjem til søsteren og holder den lille nevøen
sin i armene. Det er den beste formen for
meditasjon. Da løser alt seg. Hun er på lag
med barna og tar ikke ting så nøye. Tante
måne ber ikke barna rydde etter seg, siden
hun selv foretrekker å spille gitar framfor å
plukke opp klær fra gulvet.
Unge Haslie vokste opp med lærerforeldre
i Rygge i Østfold og siktet seg også selv inn
mot læreryrket. Men én ting kunne hun ikke
akseptere – barn som ikke ble behandlet ordentlig
av foreldrene sine. Da hun ble fortalt
etter endt praksisperiode at barnevernssaker
var noe hun som lærer ville venne seg til, la
hun like godt vekk hele lærerkarrieren før
den var begynt.
– Rettferdighetssansen min er så sterk at
barn som ikke blir behandlet som barn,
ønsket jeg aldri å bli vant til.
I studietida reiste Maren-Anne til Vestbredden
og opplevde trakassering fra israelske
soldater med maskingevær. I Cape Town
besøkte hun cella til Nelson Mandela. Engasjementet
mot urettferdighet ble ikke noe
mindre av disse erfaringene.
Maren-Anne er også kjent for å ha mange
jern i ilden. Hun flyttet til Oslo for å satse på
innebandy, og vant både norgesmesterskap
og trente med landslaget. Hun jobbet
med dubbing av barne-tv og lånte
stemmen sin til dinosaurtoget. Men
etter noen år i Oslo gikk hun lei.
– Jeg følte jeg levde som i filmen
Groundhog day, der Bill Murray spiller
værmelderen som gjør de samme
tingene hver eneste dag, sier de samme
tingene til de samme menneskene, på de
samme stedene.
Under voldtektsbølgen i Oslo i 2011 fant
Maren-Anne ut at det fikk være nok. Hun
følte seg ikke lenger trygg på gatene i hovedstaden,
og flyttet like godt til København og
fikk seg jobb.
Etter noen år kom hun seg hjem for å være
der for foreldre og familie. Og i tide for å
være til stede for flyktningene.
– Flyktningstrømmen krever at vi må bestemme
oss for hvem vi skal være som
nasjon, som mennesker. Jeg ønsker å være
en som bidrar til at nye naboer føler seg
velkomne, fastslår hun.
Neste prosjekt er å få en ny organisasjon
for migranter opp å stå. Organisasjonen skal
koordinere og bistå det frivillige arbeidet
tusenvis av aktive legger ned for flyktninger
og asylsøkere over det ganske land. Og deretter…
Etter det skal hun finne seg en mann
å elske og få barn med.
– Mennesket er ikke skapt for å leve alene,
mener Maren-Anne.
22 < Fagbladet 10/2015
fbaargang2015 fbseksjonHEL