«Jeg følte jeg ikke for- tjente å sove i ei varm seng når andre frøs og trengte meg.I stedet fortalte jeg andre at de måtte ta vare på seg selv.» middager, kvelder, netter og tidlige morgener var hun til stede for alle som ville bidra utenfor politiets utlendingsenhet på Tøyen i Oslo. Spørsmålene haglet inn. De frivillige spurte, pressen presset på og folk flest ønsket svar på hva som skjedde, hvor det skjedde og hvordan de kunne bidra? Først i slutten av oktober, da en slektning døde, merket hun hvor trøtt og sliten – og hvor sulten – hun var. Fem kilo var borte, og hun slet med plagsomme tanker – hele høsten virket som en grøt. Det oppadgående adrenalinrushet tok slutt. – Jeg følte jeg ikke fortjente å sove i ei varm seng når andre frøs og trengte meg. I stedet fortalte jeg andre at de måtte ta vare på seg selv, forteller hun. Da var det godt å ha familien. Tantebarna er vant til at til Tante måne, som hun kalles, stikker innom og ablegøyer. Spesielt om hun har hatt en dårlig dag på jobb. Da reiser hun hjem til søsteren og holder den lille nevøen sin i armene. Det er den beste formen for meditasjon. Da løser alt seg. Hun er på lag med barna og tar ikke ting så nøye. Tante måne ber ikke barna rydde etter seg, siden hun selv foretrekker å spille gitar framfor å plukke opp klær fra gulvet. Unge Haslie vokste opp med lærerforeldre i Rygge i Østfold og siktet seg også selv inn mot læreryrket. Men én ting kunne hun ikke akseptere – barn som ikke ble behandlet ordentlig av foreldrene sine. Da hun ble fortalt etter endt praksisperiode at barnevernssaker var noe hun som lærer ville venne seg til, la hun like godt vekk hele lærerkarrieren før den var begynt. – Rettferdighetssansen min er så sterk at barn som ikke blir behandlet som barn, ønsket jeg aldri å bli vant til. I studietida reiste Maren-Anne til Vestbredden og opplevde trakassering fra israelske soldater med maskingevær. I Cape Town besøkte hun cella til Nelson Mandela. Engasjementet mot urettferdighet ble ikke noe mindre av disse erfaringene. Maren-Anne er også kjent for å ha mange jern i ilden. Hun flyttet til Oslo for å satse på innebandy, og vant både norgesmesterskap og trente med landslaget. Hun jobbet med dubbing av barne-tv og lånte stemmen sin til dinosaurtoget. Men etter noen år i Oslo gikk hun lei. – Jeg følte jeg levde som i filmen Groundhog day, der Bill Murray spiller værmelderen som gjør de samme tingene hver eneste dag, sier de samme tingene til de samme menneskene, på de samme stedene. Under voldtektsbølgen i Oslo i 2011 fant Maren-Anne ut at det fikk være nok. Hun følte seg ikke lenger trygg på gatene i hovedstaden, og flyttet like godt til København og fikk seg jobb. Etter noen år kom hun seg hjem for å være der for foreldre og familie. Og i tide for å være til stede for flyktningene. – Flyktningstrømmen krever at vi må bestemme oss for hvem vi skal være som nasjon, som mennesker. Jeg ønsker å være en som bidrar til at nye naboer føler seg velkomne, fastslår hun. Neste prosjekt er å få en ny organisasjon for migranter opp å stå. Organisasjonen skal koordinere og bistå det frivillige arbeidet tusenvis av aktive legger ned for flyktninger og asylsøkere over det ganske land. Og deretter… Etter det skal hun finne seg en mann å elske og få barn med. – Mennesket er ikke skapt for å leve alene, mener Maren-Anne. 22 < Fagbladet 10/2015 fbaargang2015 fbseksjonHEL