«Ingen må tro at jeg vil spille på gata fordi jeg har lyst. Jeg gjør det fordi jeg ikke har noe valg.» kan tigge. De drar hjem før det blir mørkt. Ion er lei av å spille på gata. Han vil heller ha en ordentlig jobb. Gjerne som musiker. – Å spille på gata er som å dra på fisketur. Du vet aldri om du kommer hjem med fisk. Jeg vil at noen skal gi meg en jobb. Jeg kan rydde i parker eller spille musikk. Han tar fram en pose med sammenbrettede ark fra innerlomma. – Jeg har jobbet som skuespiller, sier han og setter pekefingeren på navntrekket på kontrakten med teatergruppa De Utvalgte. – Dette tjente jeg i høst. Jeg fikk lønn og betalte skatt, og spilte med de store skuespillerne. Det tok meg bare sju dager med øving å lære det. Jeg tar ting lett. Det har jeg gjort hele livet. Uansett hva de fortalte meg på teateret, lærte jeg det. Forestillingen avsluttet med at jeg spilte trompet. Ion smiler. Han snakker høyt og gestikulerer med armene. Gatemusikeren ble hyret for å spille Jeppe i den moderne Jeppe på bjerget-inspirerte forestillingen Visjonæren i fjor høst. Han spilte seg selv, egentlig. En gatemusiker fra Romania som var kommet til Norge for å forsørge familien hjemme. Forestillingen ble spilt for fulle hus i Oslo, Bergen og på en teaterfestival i Berlin. – Å dra til Berlin var helt utmerket. Jeg spilte med Ari, mannen til prinsessa. De to fant tonen. – Han har et stort hjerte og er en dyktig skuespiller, sier Ion om Ari. Turnélivet med skuespillerne ble ingen hvilepute. På frikvelder, da de andre dro ut, gikk Ion tidlig i seng. Neste morgen lånte han en klappstol på hotellet og gikk ut med saksofonen for å spille på gata. En hardt arbeidende mann, blir han beskrevet som. – Hvordan var det å høre applausen fra publikum? Ion peker opp i lufta og smiler. – Det var som å være i himmelen. Helt fantastisk. Applaus har han også fått som musiker. For to år siden ble han invitert til å spille på plata til den norske musikeren Solfrid Mol- land sammen med to andre rumenske gatemusikere. Molland oppdaget Ion på gata i Oslo. Hun kunne høre smerten og sorgen i musikken hans. Molland beskriver ham som hardt arbeidende, profesjonell og alltid godt forberedt. Og med et spesielt tak på publikum. – Under en konsert i Kulturkirken Jacob i Oslo, reiste de 200 publikummerne seg og applauderte da Ion entret scenen midtveis i konserten. Jeg fikk gåsehud, har Molland fortalt. Ion vil gjerne spille på flere konserter. – Jeg har alltid vært artist, og har opptrådt hele livet. Det er fint å spille med musikere og tjene penger. Ingen må tro at jeg vil spille på gata fordi jeg har lyst. Jeg gjør det fordi jeg ikke har noe valg. Jeg spiller for livet, for dattera mi og barnebarna, sier Ion. Årene på gata har tatt på. Han sliter med en lungesykdom, og i fjor fikk han problemer med hjertet. Men å gi seg, er ikke et alternativ. – Det verker i hele kroppen og gjør vondt i kjevene, og jeg gleder meg bare til klokka blir fire eller fem, så kan jeg dra hjem og slappe av. Jeg kan dø når som helst, sier Ion og blir stille. – Jeg er 59 år, men føler meg som 100. Det kan hende det er fordi jeg er overvektig. Folk tror jeg spiser masse, men jeg spiser egentlig ganske lite. Jeg har en sykdom i en kjertel som gjør at jeg er så stor. – Hvordan ser du på framtida? – Hvilken framtid? Hvis jeg dør, hvem skal forsørge dattera mi? Ion savner livet under kommunistregimet. – Det var mye bedre. Alle hadde jobb. Nå er vi på gata og tigger. Det er det demokratiet har ført til. Jeg er prisgitt folk som syns synd på meg. Jeg er flau over å spille på gata, men gjør det fordi jeg ikke har noe valg. Det har gått tre kvarter. Ion begynner å bli utålmodig. Han må ut på gata og spille. Hvert minutt teller. Fotografen vil ta bilde av ham i aksjon og lurer på om vi skal gå bort sammen. – Bare vent her dere. Jeg går så sakte. Dere kan komme bort når jeg har fått satt meg. Ti minutter senere, idet vi nærmer oss Nationaltheatret, hører vi saksofontoner strømme ut i Oslo-lufta. Og der sitter han. På en klappstol på fortauet langs Karl Johan. Han lukker øynene. Lever seg inn i musikken. I sorgen. Tramper takta med venstre fot. En gutt slenger noen mynter i baggen hans. Ion stopper å spille, smiler og hilser. Han ser opp, legger håndflatene mot hverandre og takker Gud. Så strømmer tonene igjen ut av instrumentet. 22 < Fagbladet 1/2016 fbaargang2016 fbseksjonHEL