SYRIA
Statsministeren nikker mot sine to
visestatsministre, som sitter og jobber
et par stoler unna. Hussein Azzam er
araber, mens Elizabeth Goreye er syrer
og bærer et halskjede med et krusifiks.
– Revolusjonen vår handler om å dele
makta mellom alle som bor her, sier
statsminister Hasso.
Det flerkulturelle samholdet er et
forbilde som både Assad-regimet og
enkelte grupper i den syriske opposisjonen
har forsøkt å rive i fillebiter de
siste to årene.
Beskytter byens befolkning
Ute på kantonens veier ser vi også konkrete
eksempler på det nye samarbeidet.
Vi kjører gjennom et landskap av bølgende,
brungule myrer omgitt av stillestående
oljepumper. Når vi nærmer
oss en by, blir vi vinket inn til siden. Her
er det en dobbel veisperring med to
vaktgrupper som samarbeider hundre
meter fra hverandre. Den ene består av
kurdere, den andre av personer fra den
kristne lokalbefolkningen.
Harib er 34 år, bonde, og familien
hans har bodd i byen i 50 år. Han holder
et Kalashnikov-gevær i hendene. På
uniformen hans står det «Sutoro», arameisk
for politi.
– Jeg har meldt meg for å bygge noe
nytt, og for å beskytte folket mitt og
landet vårt mot IS, sier han.
Fronten går i dag noen mil sør for oss.
Til tross for at selvmordsbombere og
IS-celler tidligere har klart å trenge
gjennom forsvaret og gjennomført angrep
i disse regionene, er avstanden
fortsatt stor nok til å skape både selvtillit
og en surrealistisk trygghetsfølelse.
Harib er selvfølgelig klar over skjebnen
som venter ham og hans familie
dersom IS-krigerne skulle lykkes i å
trenge seg inn. Lenge før den vestlige
verden fikk høre om fundamentalistene
sommeren 2014, kjente lokalbefolkningen
i Syria og Irak til hvordan alle de
«uønskede» religiøse og
etniske minoritetene ble
fordrevet fra sine hjem – og
mange ble drept.
– Det skal ikke få lov til
å skje her. Jeg holder vakt
så lenge det er nødvendig,
sier Harib.
Kvinnene ved fronten
KRIGER:
Kurdiske,
syriske og
arabiske
kvinner er
med i forsvarsstyrkene
for å
krige mot
fundamentalister
for å få
en samfunnsendring.
«Vi kunne ikke stå
passive på sidelinja
når folk ble drept rett
for øynene på oss.»
Forsvarsminister Abdulkerim Saroxan
Lenger framme ser vi nok et eksempel
på at samfunnet ikke bare defineres på
grunnlag av etnisitet og religion. Kvinners
deltakelse er en viktig del av
endringsprosessen. Vi møter dem bak en
voll av sandsekker på landsbygda, ved
innfartsveier og ved en sikkerhetskontroll
utenfor en base som er erobret fra
Assad-regimet. Bevæpnet, men vennlige,
ønsker de å se ID og kontrollere bilen.
Rojavas kvinnelige soldater er omtalt
som de eneste i verden som spesifikt er
trent for å krige i front mot en terrorbevegelse.
De er organisert i Kvinnenes
forsvarsenheter (YPJ), som er en separat
militær gruppe i YPG.
Noen dager senere møter jeg forsvarsminister
Abdulkerim Saroxan i kantonens
hovedsete Qamishli. Han sier at
mange tusen kvinner har blitt en del av
områdets styrker. De får samme trening,
samme behandling og kjemper minst like
bra som menn, men er organisert i en
separat enhet for å redusere den patriarkalske
innflytelsen. Styrken består ikke
bare av kurdere, men også av syrere og
arabere – et unikt prosjekt i regionen.
Redningsaksjon på bakken
I begynnelsen av august 2014 ble rundt
40.000 mennesker fra byen Sinjar i Irak
fordrevet til et nærliggende fjell, etter at
byen deres ble angrepet av IS-krigere.
De var alle jesidiere, en religiøs minoritet
som blir anklaget av IS for å være
djeveldyrkere. Omverdenen fulgte sjokkert
med på hvordan alle disse menneskene
langsomt nærmet seg døden i den
stekende varmen, i mangel på mat og
vann.
Offisielt var det dette overgrepet som
fikk USA til å sende bombefly
mot IS. Den virkelige unnsetningen
kom imidlertid nede på bakken.
Der krysset den kurdiske
YPG-militsen den syrisk-irakiske
grensen, kriget mot IS og åpnet
opp en korridor i fjellet der
flyktningene befant seg. En svært
uvanlig internasjonal redningsaksjon,
utført av en ikke-statlig
aktør.
– Før den tid hadde vi gjentatte ganger
sagt at IS utgjorde en stor trussel for hele
regionen. Vi kunne ikke stå passive på
56 < Fagbladet 2/2016
fbaargang2016 fbseksjonHEL