SYRIA Statsministeren nikker mot sine to visestatsministre, som sitter og jobber et par stoler unna. Hussein Azzam er araber, mens Elizabeth Goreye er syrer og bærer et halskjede med et krusifiks. – Revolusjonen vår handler om å dele makta mellom alle som bor her, sier statsminister Hasso. Det flerkulturelle samholdet er et forbilde som både Assad-regimet og enkelte grupper i den syriske opposisjonen har forsøkt å rive i fillebiter de siste to årene. Beskytter byens befolkning Ute på kantonens veier ser vi også konkrete eksempler på det nye samarbeidet. Vi kjører gjennom et landskap av bølgende, brungule myrer omgitt av stillestående oljepumper. Når vi nærmer oss en by, blir vi vinket inn til siden. Her er det en dobbel veisperring med to vaktgrupper som samarbeider hundre meter fra hverandre. Den ene består av kurdere, den andre av personer fra den kristne lokalbefolkningen. Harib er 34 år, bonde, og familien hans har bodd i byen i 50 år. Han holder et Kalashnikov-gevær i hendene. På uniformen hans står det «Sutoro», arameisk for politi. – Jeg har meldt meg for å bygge noe nytt, og for å beskytte folket mitt og landet vårt mot IS, sier han. Fronten går i dag noen mil sør for oss. Til tross for at selvmordsbombere og IS-celler tidligere har klart å trenge gjennom forsvaret og gjennomført angrep i disse regionene, er avstanden fortsatt stor nok til å skape både selvtillit og en surrealistisk trygghetsfølelse. Harib er selvfølgelig klar over skjebnen som venter ham og hans familie dersom IS-krigerne skulle lykkes i å trenge seg inn. Lenge før den vestlige verden fikk høre om fundamentalistene sommeren 2014, kjente lokalbefolkningen i Syria og Irak til hvordan alle de «uønskede» religiøse og etniske minoritetene ble fordrevet fra sine hjem – og mange ble drept. – Det skal ikke få lov til å skje her. Jeg holder vakt så lenge det er nødvendig, sier Harib. Kvinnene ved fronten KRIGER: Kurdiske, syriske og arabiske kvinner er med i forsvarsstyrkene for å krige mot fundamentalister for å få en samfunnsendring. «Vi kunne ikke stå passive på sidelinja når folk ble drept rett for øynene på oss.» Forsvarsminister Abdulkerim Saroxan Lenger framme ser vi nok et eksempel på at samfunnet ikke bare defineres på grunnlag av etnisitet og religion. Kvinners deltakelse er en viktig del av endringsprosessen. Vi møter dem bak en voll av sandsekker på landsbygda, ved innfartsveier og ved en sikkerhetskontroll utenfor en base som er erobret fra Assad-regimet. Bevæpnet, men vennlige, ønsker de å se ID og kontrollere bilen. Rojavas kvinnelige soldater er omtalt som de eneste i verden som spesifikt er trent for å krige i front mot en terrorbevegelse. De er organisert i Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), som er en separat militær gruppe i YPG. Noen dager senere møter jeg forsvarsminister Abdulkerim Saroxan i kantonens hovedsete Qamishli. Han sier at mange tusen kvinner har blitt en del av områdets styrker. De får samme trening, samme behandling og kjemper minst like bra som menn, men er organisert i en separat enhet for å redusere den patriarkalske innflytelsen. Styrken består ikke bare av kurdere, men også av syrere og arabere – et unikt prosjekt i regionen. Redningsaksjon på bakken I begynnelsen av august 2014 ble rundt 40.000 mennesker fra byen Sinjar i Irak fordrevet til et nærliggende fjell, etter at byen deres ble angrepet av IS-krigere. De var alle jesidiere, en religiøs minoritet som blir anklaget av IS for å være djeveldyrkere. Omverdenen fulgte sjokkert med på hvordan alle disse menneskene langsomt nærmet seg døden i den stekende varmen, i mangel på mat og vann. Offisielt var det dette overgrepet som fikk USA til å sende bombefly mot IS. Den virkelige unnsetningen kom imidlertid nede på bakken. Der krysset den kurdiske YPG-militsen den syrisk-irakiske grensen, kriget mot IS og åpnet opp en korridor i fjellet der flyktningene befant seg. En svært uvanlig internasjonal redningsaksjon, utført av en ikke-statlig aktør. – Før den tid hadde vi gjentatte ganger sagt at IS utgjorde en stor trussel for hele regionen. Vi kunne ikke stå passive på 56 < Fagbladet 2/2016 fbaargang2016 fbseksjonHEL