Foto: Erik M. SundtFoto: Erik M. Sundt Foto: Erik M. SundtFoto: Erik M. Sundt – Som personalleder må jeg se de ansatte og legge til rette uansett om medarbeiderne har nedsatt funksjonsevne eller ikke. Vi har alle et liv, sier avdelingslederen. Marit mener hennes uformelle mentor, en synshemmet kollega i Velferdsetaten, også har gjort tilpasningen til arbeidslivet lettere for henne. – Ved å møte en annen med nedsatt syn, har jeg faktisk forstått mer av min egen situasjon. Dessuten har han kjempet for tilrettelegging av arbeidsplassen. Fleksibel på tid og sted Den eneste fysiske tilretteleggingen som er gjort for Marit, er at hun har fått et leseprogram på pc-en. – Jeg trenger først og fremst fleksibilitet både på arbeidstid og -sted, sier Marit. Det går med en del tid til møter med Nav, undersøkelser og behandling. Dermed blir det færre timer på jobb, og iblant er det praktisk å arbeide hjemmefra. Stabil, lav sysselsetting Målet med avtalen om inkluderende arbeidsliv er å redusere sykefraværet, rekruttere personer med nedsatt funksjonsevne og beholde eldre arbeidstakere lenger i arbeidslivet. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at bare 43 prosent av personer med nedsatt funksjonsevne er sysselsatt. Tallet for befolkningen generelt er 74 prosent. Av dem som står utenfor arbeidslivet, ønsker 27 prosent å arbeide. – Det mangler ikke på gode intensjoner, men IA-avtalen har hatt klart minst effekt i forhold til delmål 2 om inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, sier Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon. Hun sier Nav gjør en god jobb i forhold til mange mennesker med redusert funksjonsevne. – Men Nav alene kan ikke løse problemet. Jeg tror dette feltet må løftes opp til et tverrsektorielt ansvar. Alle gode krefter må spille sammen for å skape mindre stillinger for mennesker med nedsatt arbeidsevne, og legge til rette for dem som har redusert funksjonsevne uavhengig av om arbeidsevnen deres er redusert eller ikke. Fagbladet 2/2016 < 31  fbaargang2016 fbseksjonKIR