VEST-SAHARA KAMPKLAR: I mai feiret saharawiene dagen da de for første gang gikk til væpnet angrep mot kolonimakten Spania i 1973. Både unge og eldre ønsker nå på ny å kjempe for sitt land. Hver dag venter Galia Ali på solnedgangens avkjøling, verdenssamfunnets handlinger, og en krig som kan ta hjem til Vest-Sahara. Dette er hennes 41. år som flyktning i Algeries nådeløse ørken. Tekst og foto: MALI GALAAEN RØSSETH B B estemor Galia lener hodet mot murveggen og vender blikket ut døråpningen. Ute steker sola, som alle andre dager i ørkenen. Det er lenge siden hun har sett noe annet enn sol og ørken. Vinteren 1975 flyktet den da 16 år gamle Galia med sine brødre fra marokkansk okkupasjon i Vest-Sahara. Sammen med barn, mødre og eldre tok de seg gjennom ørkenen til byen Tindouf, vest i Algerie. Kong Hassan II av Marokko hadde sendt ut et ønske til sitt folk om å kunne drikke te i den saharawiske byen Dakhla, og det uten saharawier til stede. Dermed var ikke Galia og resten av folket lengre trygge i sitt eget land. Kvinner og barn flyktet, mens deres menn ble soldater. – Kvinnene bar sine barn på ryggen, og noen geiter fraktet litt vann. Vi flyktet uten sko, men hvem husker vel sko i en slik situasjon? Kongens folk ønsket å drepe alt som kunne krype og gå, forteller Galia. Til sammen brukte de to måneder på å komme seg til Algerie. Det algeriske folket og byen Tindouf tok imot dem. Krigen herjet til 1991, og det var kvinnene som måtte bygge og organisere flyktningleirene. Galia var med fra starten. – Jeg ante ikke da at jeg bygde hjemmet til mine barn og barnebarn. Jeg trodde vi måtte bli her et par uker, maks. Fengslet i ørkenen Tre generasjoner og nesten 40 år har gått siden flukten. Vest-Sahara er fortsatt okkupert, og rundt 160.000 saha rawier lever i fem ulike flyktningleirer utenfor Tindouf. Selv om de har bygd og organisert leirene selv, er de helt avhengig av internasjonal bistand. Leirene skal være blant de best organiserte som fins. De har barneskoler, sykehus og egen tv-kanal. Likevel er det noe vesentlig som mangler. Friheten har ikke Galia følt på 41 år. I dag kan hun kun beskrive for barna det hun husker av hjemlandet. – Vi levde som beduiner og kunne reise rundt som vi ville, blant planter og trær. Friheten var det viktigste vi hadde. Jeg husker spesielt mitt første møte med havet. Jeg så et endeløst område av vann. Det var så praktfullt. Det de ser av vann i dag er det som distribueres i FNs tankbiler, men det er langt fra tilstrekkelig i et av verdens tørreste og varmeste områder. Matdistribusjonen er også begrenset og har resultert i under- og feilernæring blant flyktningene. Jernmangel er spesielt utbredt, og anemi er registrert hos 62 prosent av barna. Te og stille bønner I sommermånedene kryper temperaturen opp på 50-tallet, og menneskene blir tvunget inn i hvilemodus. Alt de gjør er å vente, hver dag, på solnedgangens avkjøling, men mest av alt på å kunne dra hjem. – Ventingen er det verste. Om vi bare visste hvor lenge vi skulle vente, hadde det vært så mye enklere å håpe. Nå venter vi bare på noe uvisst, og Gud vet for hvor lenge. Galias dager blir fylt med te-laging og stille bønner. Tekopp etter tekopp og bønn etter bønn. «Alhamdullah,» sier hun i bønnene (takk Gud). Folk finner takknemlighet i mye, og takker Gud så ofte de kan. Siden krigens slutt i 1991 har saharawiene jobbet diplomatisk og ikke-voldelig for sine rettigheter. Likevel renner tålmodigheten nå ut. – FN ga oss et håp da de sammen med våpenhvileavtalen i 1991 lovte oss folkeavstemning om selvbestemmel54 < Fagbladet 3/2016  fbaargang2016 fbseksjonHEL