FOKUS Det hender at barnehageansatte møter barn som ikke snakker. Barns språk er i utvikling, og normaliteten rommer mye. Men noen barn er tause fordi de har selektiv mutisme (SM). Marianne B. Iversen Barnevernspedagog, er under videreutdanning i barnehagepedagogikk. Ti års erfaring fra barnehage. Jobbet med «Jonas» i tre år. Det tause barnet Det er min første dag på jobben. Alle barna på 3-årsavdelingen er samlet i ring på gulvet. En av de ansatte leder samlingen, og barna får i tur og orden presentere seg. Så kommer turen til Jonas. En stille gutt som ikke ser ut til å være en del av gruppa. «Han snakker ikke,» hvisker en ansatt til meg. Og det gjør han ikke; det kommer ikke en lyd. Og ingen av de ansatte hadde noen gang hørt ham gråte. Jonas lekte aldri med de andre barna. Han satt helst for seg selv, stille. Ved måltidene kunne han sitte lenge uten å spise. Han ba ikke om mat. De andre barna dominerte måltidet, og holdt oss voksne opptatt. Vi så ikke at Jonas ikke hadde fått pålegg på brødet. SM er en tilstand der barn i visse sammenhenger konsekvent ikke snakker. Den er lite utbredt i Norge – i underkant av én prosent har diagnosen, og jentene er i et lite flertall. Selv om SM ofte kommer til syne når barnet er mellom to og fire år, er det vanligst å oppdage dette i skolealderen, når det stilles større krav til det verbale. Det fins derfor lite litteratur om SM i barnehage, og hvilke tiltak som kan settes inn. De første symptomene blir ofte mistolket som normal skyhet. Sjenerte barn kan også være motvillige, men svarer ofte enten verbalt (gjerne hviskende) eller nonverbalt. Det er relativt stor enighet om at SM best forklares som en angstlidelse, mest assosiert med sosial angst, som påvirker barnets atferd og styrer dets hvferda. Barn med SM lager seg strategier for å unngå å snakke. Følgende tiltak ble satt i verk: Tiltak 1: PPT og BUPA Vi gjorde flere observasjoner og hadde samtaler med foreldrene, som begge jobbet med psykisk helsevern. De tok selv opp SM som en mulig diagnose. Vi fant ut at selv om Jonas var helt taus i barnehagen, var han ikke det hjemme. Der pratet og gråt han. Vi brukte kartleggingsverktøyet Tidlig registrering av språk (Tras), og hos Jonas fant vi for at vi skulle få en felles forståelse av Jonas. Tiltak 2: Lære barnet å kjenne For å kunne hjelpe Jonas best mulig, var jeg nødt til først å bli kjent med ham. Jeg lærte å lese kroppsspråket hans, særlig blikket og smilet. Han smilte gjerne selv om han ikke var glad. Det var kun når smilehullene kom fram at han faktisk var glad. Han sank ofte sammen når han opplevde angst, akkurat som om han ville synke ned i et hull i bakken. Et annet tegn var at han hadde hendene i munnen. Tiltak 3: Defokusert tilnærming PPT anbefalte oss defokusert kommunikasjon. Vi kunne gjerne stille Jonas spørsmål, store hull på områdene men fortsette uten å «Han smilte for samspill, kommunik-kreve svar. Metoden asjon og oppmerksom-gjerne selv egnet seg godt til bruk het. I tillegg fylte om han ikke under måltidene. Jeg satt foreldrene ut et skjema ved siden av Jonas slik var glad.» på hvordan de så ham at det var naturlig å ikke hjemme. Det viste at Jonas hadde en normalutvikling av språk og språkforståelse i familien. Pedagogisk-Psykologisk tjeneste (PPT) observerte Jonas, hadde møter med foreldrene og henviste videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (Bupa). Han fikk noen timer med spesialpedagog i uka og vi gjennomførte tverrfaglige samarbeidsmøter. Dette var viktig ha øyenkontakt. Jeg spurte ham hva han ville ha på maten, og han kunne svare nonverbalt ved å strekke seg etter eller peke på det pålegget han ville ha. Dette ble begynnelsen til de første ordene. Gradvis begynte han å svare meg med et enkelt og noe mumlende «kaviar». Jeg ga ham kaviaren slik jeg gjorde når han bare pekte. Det var viktig at vi ikke gjorde 36 < Fagbladet 3/2016 fbaargang2016 fbseksjonKIR