ver Linda og Trine Marie Skauen klassekameratene det var rart at På videregående i Bergen syntes Ligths Promotion, et firma som tilbygdejenta fra Frekhaug smilte så byr markedsføring for utøvere formye. Men sånn er det på øya Linda an og bak kamera i filmbransjen. kommer fra: Hvis du ikke har De arrangerer også Nordic Lights grunn til annet, så smiler du. under filmfestivalen i Berlin – et ar rangement som viser fram nordiske re. Folk burde smile mer. – Det har jeg tatt med meg videskuespillertalenter for filmverde- Hvis de rundt henne ikke er gla nen. Jobb og hobby går hånd i de, begynner tankene å kverne. hånd. «Har han det ikke bra?» Hun har – Jeg har et hat–elsk-forhold til antenner som er følsomme for stemjobben min. Det er mye dugnadsarninger. Et smil kan redde dagen. beid. Men hadde jeg ikke hatt det som jobb, hadde jeg drevet med det Familie og venner var aldri tvil uansett. om at Linda ville ende opp som kunstner. Den boblende kreativite- Hun forelsket seg i Berlin, byen ten og trangen til å formidle hadde som har huset mange store kunsthun i seg fra barnsben av. Ni år nere, forfattere og artister. Nå har gammel skrev hun en teaterforestil hun bodd her i ti år. ling om mobbing og lot mobberne – Berlin er en inkluderende by. spille mobbeofre. Hun ønsket så Hvis du har lav inntekt, får du et inderlig at de skulle sette seg inn i Berlin-pass som gir deg billige bil andres situasjon. – Så skrev jeg en sang om mobbing, den går sånn her, sier Linda og begynner å synge. Og bryter ut i latter. – Jeg har aldri vært sjenert. Jeg tror jeg mangler et gen der. I fjerde klasse troppet Linda opp på skolesjefens kontor. Hun ba om å få fri i tre måneder for å flytte til Vest-Tyskland. Linda had- de vært på sommerferie hos besteforeldrene i Lippstadt hver eneste sommer, men ville vite hvordan det var å leve der. Linda flyttet til tanta og begynte på tysk skole. Det var et kultursjokk: Karakterpress, skole på lørdager, nye fag og streng, tysk disiplin. Året var 1989. Om kvelden den 9. november satt hun og søskenbarna klistret foran tv-en og så på jublende mennesker i gatene. Tyske flagg vaia i høstlufta. Det var fyrverkeri og jubel. I dagene som kom fikk hun mange nye klassekamerater fra DDR. Linda har alltid skilt seg ut. Mens de andre jentene i klassen på Frekhaug forgudet Backstreet Boys, reiste den samfunnsengasjerte eleven til Praha å se sitt store forbilde Václav Havel. – Mennesker som vil noe bra har alltid fascinert meg. Det verste jeg vet er passivitet. Jeg blir provosert når folk ikke bruker energien sin på noe positivt, noe som kan føre til forandring. Som liten fikk hun hjelp av faren til å lage et sykehus for nabolagets kosebamser og leker som hadde gått i stykker. Senere holdt hun basarer til inntekt for Tsjernobyl-ofrene. Etter videregående kom Linda rett inn på skuespillerutdanning i London. Debutrollen i den tysk-japanske filmen The stratosphere girl tok henne til Berlinalen, filmfestivalen i Tysklands hovedstad. Men skuespillerkarrieren ble kortvarig. Minnene fra voldtekten plaget henne mer og mer. Hun følte at alle så det på henne når hun sto foran kamera. Når hun dro på audition for roller, endte hun ofte opp med å anbefale andre skuespillere til regissøren. – Jeg kom alltid på noen som passet bedre enn meg selv. Og jeg traff ofte, sier Linda og ler. Blikket for å finne skuespillere ga henne jobb i et tysk produksjonsselskap. I dag dri letter til opera og konserter. Det er utrolig at det ikke er en sånn ordning i norske byer. Av og til kjenner hun suget etter fjorder og fjell. Da setter hun seg på første fly til Vestlandet for å trekke inn norsk luft. – Jeg får klaustrofobi hvis det går for lenge mellom hver gang jeg er på Vestlandet. Men når jeg har vært der noen dager, blir jeg rastløs. Det er Berlin som har blitt hjemme. Hun syns det er lettere å være kreativ her. – Nordmenn er ofte skeptiske til endringer. I Tyskland opplever jeg at folk er mer entusiastiske og positive til nye ideer. For to år siden giftet Linda seg med sin Florian i sjømannskirken. Det var en sterk opplevelse. Han har holdt henne oppe. – Florian har betydd utrolig mye. Når jeg hadde mareritt og krøp under senga, kom han og la seg ved siden av meg. Hun løfter høyre hånd og viser fram gullringen på ringfingeren. Ordene Florian sier til Linda når hun har det tungt, er gravert inn: «Alles gut». Alt er bra. 22 < Fagbladet 5/2016 fbaargang2016 fbseksjonHEL