64 ~ FAGBLADET | 10 | 2016 | HVERDAGSGLIMT Skolebussen DAGEN ER OVER. Utenfor skolen vrimler det av elever. Noen på hjemvei, mens andre er på vei til trening eller skolefritidsordning. Den daglige skolebussjåføren Jarl, har fri i dag. Han har transportert elevene i årevis, og kjenner alle. Denne uka blir annerledes; Jarl skal på kurs, og jeg skal være hans stedfortreder. Jeg møter glade ansikter med stemmebruk i toneregisterets komplette meny. Grove, hese, lyse, de fleste med utestemme, men også noen forsiktige, de som klarer seg med innestemme. Glede, latter, skrål og skrik om hverandre, uttrykt av sitt innerste ønske om å være akseptert, bli sett og være populær. En blanding av kortvokste, lange, tynne, mørke og lyse individer. Motorlyden fra skolebussen høres godt. Mercedesen. Den blå. Mange skal med. Dørene åpnes og inn stormer fellesskapet, ofte etter styrke og rang. De eldste først, helt bak til baksetet, så den ene etter den andre. Med ranselen på skrå over skuldra og skotøy som rekker godt oppover leggene. Strikkelua langt ned i panna og mange med gult reflekstrekk over ranselen. Smilene er der. Noen hilser høflig og beskjedent, en del mangler tenner, men smiler allikevel og forteller meg om tannfeen. Andre ser meg ikke der jeg sitter i førerstolen og forsøker en hilsen. Det er de heldige som i trygghet kan entre den blå bussen. Andre på sykkel er ikke like trygge, eller de som balanserer på veiskuldra for å unngå trafikken. Privatbiler som kjører elever er også med på å skape virvar på kryss og tvers. Det er et sjansespill å være skoleelev og ferdig med skoledagen. De unge elevene har plassert seg i bussen og venter på at klokka skal bli ti over. Da kjører den. Det vet alle. – Du må vente, jeg har glemt ranselen. Ikke kjør fra meg! Et lite medmenneske løper ut av bussen, over skoleplassen i hundre for å hente sitt gjenglemte. – Sjåfør! roper en annen. – Gunnar har ikke sikkerhetsselen på! Oi! I kampens hete har jeg glemt å minne dem om den viktige sikkerhetsselen, og jeg griper mikrofonen. – Har alle sikkerhetsselen på? spør jeg. – Jaaa! svarer de i kor. – Kjøøør! Også den beskjeden er flerstemt. Jeg betrakter dem i speilet, men ser ikke rumpetrollene som svirrer usynlig omkring; de som er årsaken til at det er vanskelig å sitte stille særlig lenge. De eldre guttene konkurrerer med sin kule sjarm om å sitte nærmest Lotte – hun i åttende klasse som triller klassekameratene rundt fingeren med smil og ti rødlakkerte fingernegler. Så hører jeg samtaler om Volvoer som sladder på riksveien, som spoler veibanen og etterlater seg kunstneriske avtrykk i asfalten. Den blå røyken har bevist usynlige hestekrefter. John Deere er populær. En gutt forteller om traktoren med kjettinger i lenkeform på tvers og på langs. Og om motorsaga til pappaen og kløyvemaskinen til naboen. Om ved som kjøres til hus av traktoren med frontlesser og varme i setet. Samtaler om Addexio og elektroniske spill som også eksisterer i elevenes begeistrede og engasjerte hverdagsliv, er ikke like lett å forstå seg på for en sjåfør i bestefaralder. Så senser jeg det såre, det vonde. Den glade gutten eller jenta som ikke lenger bor sammen med begge foreldrene. Det er smertefullt å høre på, så lettvint å kritisere, men det er et lite menneske som sliter og lider med usikkerhet og vanskelige tanker. Jeg føler med dem. Samtidig høres musikk fra nettbrettet til Cecilie; Slalåm, den populære melodien til Marcus og Martinus. En ny skoledag går mot slutten, og sistemann forlater bussen. – Ha det, sjåfør! Håkon Repstad E-POST: DEBATT@FAGFORBUNDET.NO ILLUSTRASJON: COLOURBOX  fbaargang2016 fbseksjonFEL