I fem år har hun krummet nakken, trosset sykdom, motgang og unngått Nav, bare for å kunne samle opp de 8000 arbeidstimene som kreves for å få godkjent arbeidserfaring. Det store målet til Heidi Johansen (60) er nemlig å ta fagprøven i helsefagarbeid. Teoriprøven bestod hun allerede i 2013, men årene som fulgte har vært en evig kamp for å samle nok arbeidstimer. Nok til å leve av og nok til å fullføre omskoleringen. – Nå sier jeg til meg sjøl: Heidi, det er bare å jobbe på, så når du målet. TIDLIG I JOBB 60-åringen forteller om oppveksten i Bø i Vesterålen i en søskenflokk på åtte. Om mora som tok seg av gården mens faren solgte fisk. Heidi giftet seg tidlig og jobbet både som hjemmehjelp, pleieassistent, på filetfabrikk og som renholder. Mannen var kystfisker, men det var lite jobb å få. Familien, som etter hvert flyttet til Bergen, ble til fem. Dette var Norge på 1970- og 80-tallet. Forskjellene mellom høy og lav på samfunnsstigen var liten. Heidi satt i foreldreutvalget, bakte kaker til ungenes aktiviteter og jobbet som renholder på Haukeland sykehus. Hun var tillitsvalgt i daværende Kommuneforbundet og engasjerte seg politisk i Arbeiderpartiet. UNDER FATTIGDOMSGRENSA Da ekteskapet tok slutt i 2002, startet et liv som alenemor for tre halvvoksne unger. Og en lang nedtur. Hun var avdelingsleder i et rengjøringsbyrå, men selv i full jobb var økonomien trang. – Ungene hadde et trygt hjem, men jeg hadde for eksempel ikke mulighet til å ta dem med på ferie. Etter en TV-debatt om folk som måtte klare seg på 7500 kroner i måneden, måtte hun konstatere at så mye penger hadde hun aldri hatt da ungene var små. Eller som datteren påpekte: «Mamma, vi har bestandig vært under fattigdomsgrensa. » NÅR TURBOEN BLIR STILLE Men lederjobben var ikke slutten på nedturen for Heidi. Kort fortalt endte det med en tung psykisk smell. I kjølvannet fulgte konflikter på arbeidsplassen, og på toppen av det hele pleiet hun en søster som var dødssyk av kreft. I dag kan hun sitte i sofaen med strikketøyet og se tilbake på denne mørke tida. – Det var en forferdelig tilstand. Jeg som alltid hadde vært så aktiv, alltid hadde hatt overskudd. Ungene var redde, forteller hun. Siden Heidi nektet å bli utføretrygdet, sendte legen henne på rekreasjon. Hun gikk turer i fjellet og leste dikt av Øverland. Hun fulgte legens råd om å komme seg bort fra arbeidsplassen. Nå skulle hun satse alt på ett kort: Å ta fagutdanning som helsefagarbeider. Hun leste to års pensum på et halvt år, men å skaffe seg nok praksis var verre. Hun oppsøkte det ene sjukehjemmet etter det andre før hun fikk napp. FRA HELVETE TIL HIMMEL Snart løp hun mellom fire forskjellige sjukehjem i byen. Som løsarbeider, tilkalt når andre av en eller annen grunn ikke møtte på jobb. Det ble mange folk og steder å forholde seg til. For mange. Løsarbeideren Heidi Johansen nektet å bli uføretrygdet. Nå kjemper hun for et arbeid det går an å leve av, og drømmer om en sydentur for hele familien. TEKST OG FOTO: KATHRINE GEARD #forskjellpåfolk | valg 2017 6 ~ FAGBLADET | 7 | 2017 | Det fine ved Norge er god velferd, og at alle må bidra og betale skatt. fbaargang2017 fbseksjonFEL