| 2017 | 7 | FAGBLADET ~ 69 gjennom livet for mest sannsynlig ikke engang få benyttet ett eneste pensjonspoeng vi har klart å opparbeide. En rapport fra Høgskolen i Oslo og Akershus viser at nesten tre ganger så mange leveår går tapt blant menn med grunnskoleutdanning sammenlignet med dem som har høyere universitetsutdanning. Også blant kvinner, som har mindre sosiale forskjeller i dødelighet enn menn, går langt mer enn dobbelt så mange leveår tapt. Bare for det ene året som er målt, 2010, viser analysen at mer enn 200.000 tapte leveår går tapt. Så en utjevning av de sosiale helseforskjellene innebærer et stort folkehelsepotensiale. Vi skal alle en dag dø. Men av ulike årsaker ønsker de fleste av oss å snegle seg frem til kista i gå-sakte-aksjon. Har liksom ikke så hast med å nå det målet. For mange av oss blir nok det målet nådd før vi ønsker det. Dårlig ernæring, høy stressfaktor og depresjoner kan være noen av årsakene til at levealderen går ned. Nudler finnes det skrekkelig lite næring i, men er en veldig rimelig middag. Å være under sparekniven konstant gir bekymringer som fratar nattesøvnen. Det hele blir ganske håpløst. Til slutt drømmer man ikke om en uke med saltvann og sand mellom tærne, eller en weekend på et spa-hotell. Drømmene kommer aldri til å bli annet enn drømmer uansett. Man går over på sparebluss og automatikken overtar, fordi det er for vondt å kjenne på følelsen av å ikke fortjene slikt. ELSE SØRGÅRD står opp hver eneste dag og kjemper en innbitt kamp mot seg selv. Og vi forteller dem at de kan bli alt de vil, bare de bestemmer seg for det. Men det er en løgn, eller kanskje det er vår sannhet, men ikke deres. Deres sannhet er at de ikke trengs fordi de mangler utdanning eller jobb, og jo flere vi utdanner, jo mindre verdt blir de. For de kan ikke ta denne utdanningen de ønsker så sårt før de får åpnet øynene for det som er viktigst: selvomsorg. Har vi ikke omsorg for oss selv, bør det være en prioritert oppgave før vi skal bidra til positive resultater på statistikken når det gjelder andel dropouts. All faglig lærdom i verden kan bare gå å legge seg hvis vi ikke er gode nok mot oss selv. Derfor: Plukk opp disse ungdommene, og ta vekk fokus på at de ødelegger statistikk og går beine veien mot Nav. Gi dem en klem. Fortell dem at de er noe. Snakk med dem om det de er interessert i, og finn deres like, for ofte er det i positive relasjoner de gode selvbildene utvikles. For all del: Stopp dem i å gå for langt på feil sti. Det blir bare vanskeligere å komme inn på den stien som er riktig for dem. SILJE TALGØ KLAKEGG Han ser på meg, venter på svar. Jeg vrir meg i stolen. Må ta en kjapp vurdering, skal jeg juge? Det enkleste hadde vært å juge… Men problemene i etterkant? Hvordan løse de senere? Jeg kan jo ta de med på jobb. Kan jo være det ikke oppdages. Da blir de ikke lagt før senest klokka 23. Lekser kunne de gjort mens jeg jobbet. Jeg møter blikket hans, jeg kremter. Det snører seg til i halsen, jeg tar sats. Svarer på det fryktede spørsmålet: Er du fleksibel? Alenemor, ja… har du noen som kan passe dem? Jeg velger å si sannheten. Nei, jeg er ikke fleksibel. Har ingen som kan passe. Kan ta dem med på kveldstid. Kan jobbe hver dag mellom 8 og 17, eller til 18, eller senere. Hvis jeg kan hente dem i en pause? Inni meg skummer det, jeg er rasende. Merker at jobben jeg hadde gode sjanser for å få, glipper som en sleip ål ut av hendene mine. Hadde jeg vært en mann? Hadde jeg fått disse spørsmålene da? Ville han spurt en mann: Har du noen som kan passe barna? Jeg takket for meg, gikk ut med visshet om at det ikke ble meg. Jeg hadde imponert med fotografiene mine, jeg ville blitt valgt hvis jeg hadde hatt noen til å passe barna. Men hvordan skulle jeg ha løst det? Jeg hadde ikke hatt råd til å betale barnevakt hver kveld annenhver uke . Spørsmålet kom brått på, jeg fikk egentlig ikke tid til å tenke ut en løsning eller komme med et forslag til hvordan jeg ville løst det. Jeg hadde håpet å få en løsning hvor jeg jobbet én kveld i uka og annen hver helg, mens resten hadde vært dagvakter. Men jeg hadde måttet jobbe annenhver uke dagtid og annenhver kveldstid. Den eneste løsningen jeg fant, var å starte på nytt i et annet yrke uten kvelds- og helgevakter. Jeg savner fortsatt yrket som fotograf, men jeg er glad for en hverdag hvor jeg slipperå lure på: Hva skal jeg gjøre med barna? VIVI ANDERSEN «For mange blir drømmen om sand mellom tærne aldri annet enn drømmer.» Uønsket fbaargang2017 fbseksjonFEL