FAKTA HVORDAN ORGANISERE DET TVERRFAGLIGE ARBEIDET? • Ikke arrangere møter på et fremmed kontor, men på en tryggere arena. • Forstå at ingen tjenester eier hele sannheten om en bruker alene. • Å trekke med foreldre/pårørende er svært viktig. • Også voksne tillitspersoner utenfor hjelpeapparatet kan med fordel trekkes med. • Alle møtedeltakere stiller på likt grunnlag. • Koordinatoren følger opp fremdriften. • Taushetsbelagt informasjon kan frigjøres av foreldre som tillater det. • Holdninger om samarbeid kan ikke beordres, men må skapes med tålmodighet. • Man må ha et mandat til å kunne ta på seg oppgaver. ansvaret. De er gull verdt og kan ofte bidra mer enn noen betalt offentlig hjelper. Nedverdigende foreldre Den tradisjonelle måten å møtes på, når foreldre del- tar med fagpersonell, kan ofte skape mer avstand enn nærhet. Foreldrene innkalles, de inviteres ikke. Foreldrene «ropes» inn til rektor, lærer og andre som kan oppleves som et slags aktorat. Der inne sitter ekspertene og noterer når foreldrene snakker. Ofte har fagpersonellet tatt en beslutning, gjort seg opp en mening eller plassert skyld på forhånd. – Vi bestemte oss for å endre denne formen: Alle møtedeltakerne skulle inviteres på likt grunnlag og komme samtidig. Nysgjerrighet, undring og felles forståelse skulle være formålet. For å understreke jevnbyrdigheten får kun foreldrene eller noen på vegne av dem lov til å notere, forteller Stoltenberg. Beslutninger skal tas sammen med foreldrene og ikke på møter der de ikke er til stede. Man må være oppriktig på at man vil samarbeide. På møtet fordeles ansvar og oppgaver for å følge opp punkter i det videre arbeidet. Koordinatoren sørger for at oppgavene ikke blir glemt, men følges opp i det videre arbeidet. Koordinatoren sørger også for at alle blir hørt. Det er viktig at det som er vanskelig ikke blir gjemt bort. Fagpersonellets innvendinger En innvending fra fagpersonell er at de må gå på mange møter. De får dermed mindre tid til vanlig saksbehandling. – Utvilsomt går mye tid med til møter ved tverrfaglig samarbeid. Men resultatene har heller ikke latt vente på seg. Antallet bekymringsmeldinger til barnevernet gikk drastisk ned, sier Stoltenberg. Fagpersonalet gikk heller ikke på flere møter enn tidligere. Man gikk bare på andre typer møter. Man møttes mindre med de andre på kontoret og mer med foreldre og andre tjenester. Istedenfor at foreldrene reiste rundt hele tiden, på møte med den ene, andre og tredje etaten, måtte saksbehandlerne reise mer, og alle møttes samtidig. En annen hindring for det tverrfaglige samarbeidet er reglene om personvern og taushetsplikt. Disse gjør at fagpersonene ikke kan dele informasjon om brukeren, eleven eller klienten med andre. Det er imidlertid foreldrene og barnet som eier informasjonen om dem selv. De kan derfor frigjøre informasjonen. En slik deling forutsetter at foreldrene opplever å bli tatt på alvor og bli respektert. – Vi lagde en tillatelseserklæring hvor foreldrene ga tillatelse til at etatene kunne dele på erfaringer og kunnskaper. 95 prosent av foreldrene tillot dette. De hadde ikke noe imot åpenhet, så lenge den gavnet deres sak. – Vi spurte også hvem av fagpersonene foreldrene hadde best erfaringer med. De langt fleste svarte barnevernet. Foreldrene ønsket substans og vegger. Helsesøsteren var ok, men barnevernet var tydeligst. Holdninger beordres ikke – Vi har erfart at tålmodighet er svært viktig for å endre på arbeidsmetoder. Skole- og helsevesen er svært tunge institusjoner å endre, sier Stoltenberg. Både en holdningsendring og en kulturendring må til for å få med seg personalet. Denne kan ikke beordres eller innføres, men må skapes. Det tar tid, lang tid. – Vi måtte understreke at det ikke var meningen at de forskjellige faggruppene skulle bli like, men tvert imot at forskjelligheten er svært viktig. Uten denne, ingen reell tverrfaglighet, mener prosjektleder Lasse Stoltenberg. Man må også ha et mandat om å kunne bidra. Å kunne by på seg selv er grunnleggende i det tverrfaglige møtet. Man kan ikke sitte på møtet og tenke at man ikke kan gjøre mer nå. DILEMMA MANGE BARN, MYE JOBBFRAVÆR Mor kommer på helsestasjonene til 4-årskontroll med Pia. I løpet av konsultasjonen kommer det fram at far har flyttet og mor har den daglige omsorgen alene for tre barn, Per 7 år, Pia 4 år og Mats 2 år. Far har lite samvær med barna, mor har lite støtteapparat i kommunen og full jobb. Mor er bekymret for Pias utvikling og forteller også at hun har blitt innkalt til samtale i barnehagen når det gjelder både Mads og Pia. Skolen har tatt kontakt med henne på grunn av bekymring for Per. Mor er fortvilet og ønsker hjelp. Helsesøster henviser Pia til PP-tjenesten og setter opp en time hos legen på helsestasjonen. På grunn av bekymring for den motoriske utviklingen, henvises hun også til fysioterapeut. Helsesøster ønsker også en samtale med barnehagen hvor mor er med. Mor blir fortvilet og sier det er mye med de andre barna. Hun får mye fravær fra jobb, noe som er vanskelig i hennes arbeidssituasjon. Hvor dan imøtekomme mors og barnas behov? • •• 6 TVERRFAGLIG SAMARBEID  temahefte-01