«Problemet vårt handler om tid, tid og tid. Ikke vilje.» Gerd Mayn Ørum. Grete Hagen. – Det er mildt sagt mye kaos her. Etikken kan bli deretter. Personalet strekker seg hele tiden litt leng- re, sier hjelpepleier Gerd Mayn Ørum. I hjemmesykepleien har de ansatte fått tidsknap- pe brukervedtak trædd ned over hodet. Vedtakene forteller når hjemmesykepleien skal gi medisiner, ordne mat, dusje og pleie brukeren. På det splitter nye og flotte Holmestrand syke- hjem skal en hel etasje med seksten plasser spares inn. Ved årsskiftet fikk de ansatte beskjed om at tjue årsverk skulle bort. Oppsigelsene ble imidlertid slått tilbake av Fagforbundet. Tråkka på – Nedbemanningen har skapt usikkerhet og sykdom. Noen får beskjed om at de er overtallige. Andre ikke. Enkelte blir satt til oppgaver de ikke ønsker å gjøre. Den ansatte føler seg lite verdsatt, sier Grete Hagen, hjelpepleier ved Holmestrand sykehjem. – Du føler at du aldri strekker til. For eksempel fordi du ikke får gjort de oppgavene du ser at bru- kerne trenger og har krav på. Du føler at du løper etter stoppeklokka, og det er lite rom for å løse situ- asjoner som dukker opp. Til slutt møter du veggen. Arbeidsgiveren ender opp med ikke å spare noen ting på grunn av det økte antallet sykemeldinger. – Prioriteringene er strenge. Vi sørger for at bru- kerne får mat og medisiner og at de kommer seg på do. Disse tingene må vi gjøre. Ellers bryter vi loven, sier Hagen. – Av og til får folk mat for sent. Og i en periode i høst måtte de eldre legge seg klokka sytten. De eldre fikk ikke velge selv. Vi hadde ikke ressurser til å legge de senere. For få personer var på vakt, og avdeling- ene var fulle. Aktivitøren fjernet Alt som ikke er lovpålagt og som koster penger, blir tatt bort. For eksempel har ikke sykehjemmet leng- er noen aktivitør. Hun pleide å ha fullt belegg. Da satt ikke de eldre og syke og kikket ut av vinduet. Sammen arrangerte de i stedet basar, kokte kaffe, stekte vafler, strikket og leste høyt fra avisa. – Et sykehjem skal ikke bare være en oppbeva- ringsplass. Pleierne bør ha tid til å ta med de eldre ut for å frisk luft. Dette er i dag mulig kun på skjer- met enhet, forteller Hagen. – Vi vil gjerne ha mer tid til å lese høyt fra avisa eller fortelle om hva som skjer i nærmiljøet. De eldre har som regel ikke så mye å bidra med selv, med min- dre de har fått besøk fra utenomverdenen. Vi er nyhetsformidlerne. Brukerne reagerer – Vi skulle gjerne også hatt tid til å ta de som ikke er demente til sansehagen. Det er kjempesynd å sitte med et flott bruk uten å ha tid og ressurser til å utnytte det, synes Hagen. – Brukerne reagerer på at vi har for liten tid til dem. «Hvorfor ser vi så lite til personalet», sier de. Mange ville gjerne hatt noen å prate med. Og mer tid til hvert stell. Rehabilitering og opptrening til selvhjelp rekker vi ikke. Dessverre. Fordi når de eldre ikke lenger selv klarer å pusse tennene, børste håret, ta på leppestift, vaske og kle på seg, synker selvbil- det deres. – Hva slags livskvalitet har en person som sitter i en stol og ser ut i luften? Det er ikke først og fremst medikamenter som gjør folk trøtte, men passivitet, mener Hagen. Noen eldre vil gjerne inn på sykehjemmet. De føler seg kanskje utrygge hjemme eller har ikke lyst til å sitte alene fra morgen til middag. Men ut fra kriteriene om sykehjemsplass er de for spreke. De som kommer dit nå, trenger full pleie og stell. De kan knapt gå og hente seg et glass vann selv. En samtale Ikke bare sykehjemmet, men også hjemmesykepleien er preget av høyt tempo og få ansatte. – En samtale er kanskje det mange trenger mest. Dersom en bruker sitter og gråter når jeg kommer inn til han, så sier samvittigheten min at jeg skal sette meg ned og lytte. Det kan være like viktig som å gi medisiner, mener Gerd Mayn Ørum. – Men hjemmesykepleien har minimalt med tid til å sette seg ned og prate. Vi har avsatt en nærmest tilmålt tid til hver person vi besøker. Ifølge pleie- vedtaket skal vi gjøre sånn og sånn. Ikke noe mer. Brukerne skal for eksempel dusjes og gis medisiner. – Mange av brukerne må bearbeides til å ta en dusj. Det krever mye av vår tid. Derfor må vi nær- mest kommandere folk inn i dusjen på dusjedagen. Dersom vi ikke rekker å dusje en person til avsatt tid, får vi heller ikke tid på neste besøk, som ikke er dusjedagen. Da skal andre dusjes. Risikerer kynisme – Dersom et eller annet uforutsett har skjedd hos en bruker, for eksempel at det har oppstått en sorg, kan hele timeplanen bli forskjøvet. Jeg får ikke opp nestemann, som egentlig skal opp fra senga klokka ti, før senere. Tiden er knapp. Vi må bare reise videre til neste person, forteller Ørum. – Jeg tar meg tid til å sette meg ned når det 6 YRKESETIKK  temahefte-02