trengs.
Men
da
vet
jeg
også
at
jeg
kan
få
en
klage
i
etterkant.
Jeg
kan
også
ringe
til
en
kollega
og
be
om
hjelp.
Men
jeg
vet
at
hun
har
et
like
tett
skjema
som
meg.
–
Det
føles
fryktelig
feil
ikke
å
ta
seg
tid
hos
en
bruker
når
det
er
nødvendig.
Det
gjør
noe
med
oss
som
mennesker.
Vi
risikerer
å
bli
kyniske.
Vi
begyn-
ner
å
ignorere
pleie
det
ikke
står
noe
om
i
vedtaket,
sier
Ørum.
–
De
som
skriver
disse
vedtakene,
gjør
det
ut
fra
ressurser
og
økonomi.
De
sitter
på
et
kontor
og
kjen-
ner
ofte
ikke
brukerne
like
godt
som
pleiepersona-
let.
De
ville
ikke
selv
likt
å
oppleve
at
deres
behov
ble
ignorert.
Vi
ser
at
brukerne
trenger
mer
hjelp
enn
det
som
står
nedskrevet
i
vedtakene.
Brukerne
er
viktigst
–
Hver
dag
kommer
vi
i
konflikt
med
oss
selv
og
vedtaket.
Hver
eneste
dag
bryter
vi
derfor
også
bru-
kervedtakene.
Vi
gjør
som
regel
mer
enn
det
som
står
nedskrevet.
Omsorgspersoners
jobb
er
jo
å
gi
omsorg.
Brukerne
er
viktigere
enn
kommunale
ved-
tak.
–
Vi
går
ikke
fra
en
bruker
som
ikke
har
klart
å
ordne
seg
frokost
eller
mat
selv.
Å
låse
døra
til
en
person
og
vite
at
det
ikke
kommer
noen
inn
der
før
neste
dag,
gjør
noe
med
deg,
forteller
Ørum.
–
Vi
blir
brukernes
representanter
mot
politi-
kerne.
Vi
ser
behovene.
–
Problemet
vårt
handler
om
tid,
tid
og
tid.
Ikke
vilje.
Vi
er
jo
glad
i
dem
vi
pleier.
De
er
nesten
som
en
del
av
familien.
Dessuten
vet
vi
at
de
har
rett
til
at
vi
tar
oss
tid
til
dem.
–
Vi
har
en
plikt
til
å
hjelpe
brukerne
å
klage.
Men
i
en
nedbemanningssituasjon,
som
nå,
er
mange
ansatte
redde
for
å
presentere
klager,
sier
Ørum.
–
Noen
av
oss
sier
fra
gang
på
gang.
Men
når
det
da
ikke
skjer
noe
mer,
er
det
lett
å
gi
opp.
En
del
tenker
at
de
har
nok
med
sine
egne
problemer.
Dårlig
samvittighet
–
Vi
har
likevel
en
plikt
til
å
si
fra
dersom
noe
er
fryktelig
galt.
Det
skjer.
Men
dessverre
virker
det
som
om
ingenting
skjer
før
fylkeslegen
kommer
inn
i
bildet
eller
før
media
slår
opp
en
sak,
forteller
Hagen.
–
Mange
av
oss
går
hjem
om
ettermiddagen
med
dårlig
samvittighet.
Den
følelsen
er
ikke
god.
Når
jobben
ikke
slipper
deg
når
du
går
hjem,
gjør
at
du
blir
frustrert
og
lei
deg.
Det
kan
igjen
gå
ut
over
ens
egen
hjemmesituasjon,
sier
Hagen.
–
Vi
trives
med
jobben
vår.
Spesielt
hvis
vi
kunne
få
mer
ressurser.
Da
hadde
vi
hatt
mulighet
til
å
gi
det
lille
ekstra.
Vi
kunne
være
impulsive
og
kreati-
ve
og
gjøre
dagen
innholdsrik
og
lysere
for
bruker-
ne
og
oss
selv.
–
Det
er
vondt
å
komme
til
eldre
dame
som
har
kokt
kaffe
og
dekket
bordet.
Og
så
er
det
for
travelt
til
å
sette
seg
ned.
Tenk
som
hun
har
gledet
seg,
sier
Ørum.
–
Jeg
lurer
av
og
til
hva
politikerne
tenker
på?
Trivsel
for
oss
gir
økt
velvære
til
brukerne,
sier
Hagen.
ETISK
DILEMMA
UTAGERENDE
PASIENT
Kommunen
har
et
bra
sykehjem
med
egen
demensavdeling.
Nedbe-
manningen
de
siste
to
årene
har
imidlertid
gjort
at
pleiefaktoren
er
redusert
på
sykehjemmet.
Nylig
har
de
tatt
inn
en
ny
pasient
som
er
dement.
Han
viser
seg
å
være
periodevis
ekstremt
utagerende
og
vol-
delig.
Pleierne
føler
ikke
at
de
klarer
å
takle
situasjonen
med
den
bemanning
og
den
kompetanse
de
har
i
dag.
Og
tiltaksteamet
vurde-
rer
at
vedkommende
må
sendes
til
en
spesialavdeling
på
et
privat
syke-
hjem
i
nabobyen.
Det
er
eneste
plass
som
kan
takle
et
slikt
tilfelle
i
nærheten.
Døgnprisen
her
er
1.800
kroner.
For
dette
beløpet
kunne
de
ansette
en
spesialsykepleier
på
avdelingen
og
dermed
bli
i
stand
til
å
gi
et
adekvat
tilbud
selv.
Det
er
ikke
budsjettmessig
dekning
for
noen
av
alternativene.
Men
etter
Kommuneloven
paragraf
47,
1.
punkt
skal
det
uansett
gis
et
tilbud
i
dette
tilfelle.
Hva
ville
du
gå
inn
for
om
du
satt
i
tiltaksteamet?
«Den
viktigste
sammenheng
mellom
bruk
av
tvang
og
det
miljø
pasienten
lever
i,
er
pleiernes
utdanning,
kompetanse
og
kunnskaper.»
Rapporten
Skal,
skal
ikke...
Av
Knut
Engedal,
Øyvind
Kirkevold,
Arnfinn
Eek
og
Aase-Marit
Nygård
YRKESETIKK
7
temahefte-02