trengs. Men da vet jeg også at jeg kan få en klage i etterkant. Jeg kan også ringe til en kollega og be om hjelp. Men jeg vet at hun har et like tett skjema som meg. – Det føles fryktelig feil ikke å ta seg tid hos en bruker når det er nødvendig. Det gjør noe med oss som mennesker. Vi risikerer å bli kyniske. Vi begyn- ner å ignorere pleie det ikke står noe om i vedtaket, sier Ørum. – De som skriver disse vedtakene, gjør det ut fra ressurser og økonomi. De sitter på et kontor og kjen- ner ofte ikke brukerne like godt som pleiepersona- let. De ville ikke selv likt å oppleve at deres behov ble ignorert. Vi ser at brukerne trenger mer hjelp enn det som står nedskrevet i vedtakene. Brukerne er viktigst – Hver dag kommer vi i konflikt med oss selv og vedtaket. Hver eneste dag bryter vi derfor også bru- kervedtakene. Vi gjør som regel mer enn det som står nedskrevet. Omsorgspersoners jobb er jo å gi omsorg. Brukerne er viktigere enn kommunale ved- tak. – Vi går ikke fra en bruker som ikke har klart å ordne seg frokost eller mat selv. Å låse døra til en person og vite at det ikke kommer noen inn der før neste dag, gjør noe med deg, forteller Ørum. – Vi blir brukernes representanter mot politi- kerne. Vi ser behovene. – Problemet vårt handler om tid, tid og tid. Ikke vilje. Vi er jo glad i dem vi pleier. De er nesten som en del av familien. Dessuten vet vi at de har rett til at vi tar oss tid til dem. – Vi har en plikt til å hjelpe brukerne å klage. Men i en nedbemanningssituasjon, som nå, er mange ansatte redde for å presentere klager, sier Ørum. – Noen av oss sier fra gang på gang. Men når det da ikke skjer noe mer, er det lett å gi opp. En del tenker at de har nok med sine egne problemer. Dårlig samvittighet – Vi har likevel en plikt til å si fra dersom noe er fryktelig galt. Det skjer. Men dessverre virker det som om ingenting skjer før fylkeslegen kommer inn i bildet eller før media slår opp en sak, forteller Hagen. – Mange av oss går hjem om ettermiddagen med dårlig samvittighet. Den følelsen er ikke god. Når jobben ikke slipper deg når du går hjem, gjør at du blir frustrert og lei deg. Det kan igjen gå ut over ens egen hjemmesituasjon, sier Hagen. – Vi trives med jobben vår. Spesielt hvis vi kunne få mer ressurser. Da hadde vi hatt mulighet til å gi det lille ekstra. Vi kunne være impulsive og kreati- ve og gjøre dagen innholdsrik og lysere for bruker- ne og oss selv. – Det er vondt å komme til eldre dame som har kokt kaffe og dekket bordet. Og så er det for travelt til å sette seg ned. Tenk som hun har gledet seg, sier Ørum. – Jeg lurer av og til hva politikerne tenker på? Trivsel for oss gir økt velvære til brukerne, sier Hagen. ETISK DILEMMA UTAGERENDE PASIENT Kommunen har et bra sykehjem med egen demensavdeling. Nedbe- manningen de siste to årene har imidlertid gjort at pleiefaktoren er redusert på sykehjemmet. Nylig har de tatt inn en ny pasient som er dement. Han viser seg å være periodevis ekstremt utagerende og vol- delig. Pleierne føler ikke at de klarer å takle situasjonen med den bemanning og den kompetanse de har i dag. Og tiltaksteamet vurde- rer at vedkommende må sendes til en spesialavdeling på et privat syke- hjem i nabobyen. Det er eneste plass som kan takle et slikt tilfelle i nærheten. Døgnprisen her er 1.800 kroner. For dette beløpet kunne de ansette en spesialsykepleier på avdelingen og dermed bli i stand til å gi et adekvat tilbud selv. Det er ikke budsjettmessig dekning for noen av alternativene. Men etter Kommuneloven paragraf 47, 1. punkt skal det uansett gis et tilbud i dette tilfelle. Hva ville du gå inn for om du satt i tiltaksteamet? «Den viktigste sammenheng mellom bruk av tvang og det miljø pasienten lever i, er pleiernes utdanning, kompetanse og kunnskaper.» Rapporten Skal, skal ikke... Av Knut Engedal, Øyvind Kirkevold, Arnfinn Eek og Aase-Marit Nygård YRKESETIKK 7 temahefte-02