«Informasjon til brukeren skal primært ha karakter av å være kom- munikasjon med brukeren» Autonomi Det er helt klart at de tre nevnte prinsipper står i en indre sammenheng og neppe bør løsrives fra hver- andre. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å vise respekt for ett av prinsippene uten samtidig å vise respekt for de øvrige. Når vi idag likevel synes å gi prioritet til autonomi-prinsippet, så har det sin forklaring i at de to andre prinsipper fungerer som viktige forutsetninger for brukernes opplevelse av å stå overfor reelle valg og å kunne gjøre valgene på et fritt og selvstendig grunnlag. Det vil føre for langt i denne sammenheng å dis- kutere alle de spørsmål som reiser seg i kraft av at disse tre prinsippene knesettes som forpliktende for all offentlig virksomhet. Jeg fastslår bare kort at bru- kernes rett til autonomi (dvs. til å få innfridd sin rett til å være beslutningstaker) idag blir formalisert gjennom kravet om frivillig samtykke basert på grunnlag av adekvat informasjon. Det siste er ikke det minst viktige. Hovedoppgaven må være å tilret- telegge informasjonen på grunnlag av brukernes egne behov for informasjon. Informasjon til brukeren skal primært ha karakter av å være kommunikasjon med brukeren. Disse rettighetsprinsippene har således bidratt til å bevisstgjøre de offentlige profesjonene om omfang- et av de krenkelser som brukerne kan utsettes for, som følge av manglende kompetanse hos utøverne av de offentlige tjenester i kunsten å informere og kommunisere. Unik i eget liv I perspektiv av de svakest stilte og de hjelpetrengen- des skjebnefellesskap er nok tiden mer enn moden for å sikte denne utvikling nøyere med tanke på hvil- ken fremtid den peker mot og hva slags livsinnhold vi ut fra de samme fremtidsutsikter kan gjøre oss håp om. De nyeste helselovene (særlig Pasientrettig- hetsloven) er i så henseende viktige instrumenter, sammen med de nyeste utvidelser av for eksempel Sosialtjenesteloven (særlig kap. 4A), Opplæringslo- vens kap. 9A, 2003, eller den helt nye Barnehagelo- ven. En fellesnevner for alle disse lovreformene er kravet til de offentlige tjenester om å møte den enkel- te bruker som en unik person i sitt eget liv og slutte med å behandle brukerne som kopier av hverandre i offentlighetens liv. Stikkordene for de nye rettig- hetskravene er eksempelvis kravet om brukermed- virkning og (for brukere med sammensatte hjelpe- behov) kravet om individuelle planer eller (i undervisningssektoren og barnehagene) kravet om regelmessige individuelle samtaler. Ajourfør yrkesetikken Det er disse lovfestede rettighetskrav de offentlige yrkesmiljøene (statlige såvel som kommunale) nå må møte i form av oppdatert og ajourført yrkesetikk. Hvis så ikke skjer, vil det oppstå et politisk behov for å beskytte brukerne i forhold til alle uklare og diffu- se punkter i yrkesetikken. Konsekvensen vil bli et samfunn hvor lovgiverne detaljregulerer de offent- lige tjenester gjennom et stadig mer rigid lovverk, som går på bekostning av den enkelte yrkesutøvers frihet og handlingskraft i vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig å finne individuelle løsninger. For- delen ved å holde lovgivningen på et mest mulig generelt nivå er at den enkelte yrkesutøver dermed stimuleres til å øve seg på å løse dilemmaer ut fra et profesjonelt skjønn og med en villighet til å ta på seg et personlig ansvar for egne valg. Vi skal huske at kravet på like rettigheter for alle brukere av offent- lige tjenester ikke nødvendigvis betyr at alle har de samme rettigheter. Denne distinksjonen kan ikke sterkt nok understrekes, da den er helt avgjørende innen arbeidet blant etniske minoriteter, blant funk- 14 YRKESETIKK  temahefte-02