AKTUELL
VITEN
ØYVIND
KIRKEVOLD
sorgen
måten
de
ekstra
ressursene
skal
anvendes
for
å
nå
sammen
med
de
andre
eldre,
som
kanskje
ville
dette
målet.
For
eksempel
bør
kanskje
ekstra
opp-reagere
på
den
stramme
lukta?
læring
og
bedre
rutiner
følge
med.
Dersom
den
økte
bemanningen
betyr
at
perso-Etisk
dilemma
nalet
tar
flere
pauser
eller
går
flere
turer
med
uroli-Hvorvidt
tvang
skal
anvendes,
er
ofte
et
etisk
dilem-
ge
pasienter,
senker
ikke
dette
antallet
liggesår.
På
ma.
Når
en
pleier
står
midt
i
situasjonen,
må
hun
samme
måte
med
tvang,
selv
om
tilstrekkelig
med
noen
ganger
ta
beslutningen
der
og
da.
Det
er
like-
«Detmåvurderesihvorstorgradhandlingenfårnegativekonse-
kvenserforpasienten...»
personale
er
nødvendig,
så
minsker
det
ikke
nød-
vendigvis
tvangsbruken.
Formiddagspleien
på
en
tjuesengsavdeling
kan
ta
utgangspunkt
i
hva
fem
pleiere
kan
klare.
Dersom
en
setter
inn
en
ekstra
pleier,
er
det
ikke
sikkert
at
standarden
går
opp
-spesielt
ikke
dersom
en
ikke
samtidig
øker
kravene
til
standard.
De
seks
perso-
nene
kan
ende
opp
med
å
gjøre
det
samme
som
fem
personer
gjorde
før.
Årsaken
er
at
personalet
kan
ha
vent
seg
til
en
viss
standard.
Ved
å
definere
en
ny
standard
som
klart
viser
hva
en
kan
få
til
med
en
person
til,
vil
en
der-
imot
kunne
heve
kvaliteten
vesentlig
med
litt
ekstra
ressurser.
Makt
og
ansvar
–
I
møtet
mellom
pleier
og
pasient
har
pleiere
størst
makt
og
ansvar.
Måten
tvang
utøves
på
er
sentralt.
Den
bør
utøves
på
en
mest
mulig
lempelig
måte.
Det
må
vurderes
i
hvor
stor
grad
handlingen
får
negati-
ve
konsekvenser
for
pasienten,
påpeker
Kirkevold.
Vurderingen
av
dette
kan
være
forskjellig
for
en
person
som
bor
hjemme
for
seg
selv
eller
en
som
bor
i
et
fellesskap
-for
eksempel
når
det
gjelder
hygiene.
En
snakkesalig
gammel
ungkar
hadde
aldri
vas-
ket
seg
særlig
mye.
Han
nektet
derfor
å
dusje
en
gang
i
uka.
Dette
var
greit
så
lenge
han
bodde
hjemme
og
bare
trengte
hjemmehjelp.
Etter
hvert
trengte
han
mer
hjelp
og
kom
på
syke-
hjem.
Han
ville
gjerne
være
sammen
med
de
andre
pasientene,
men
nektet
fremdeles
å
vaske
seg.
Har
vi
da
rett
til
å
nekte
han
å
sitte
i
fellesstua
vel
viktig
å
dokumentere
en
hver
bruk
av
tvang
i
ettertid.
Selv
om
det
er
viktig
å
følge
lovverket,
må
det
ikke
bli
slik
at
uklare
regler
og
bokstavelige
tolkninger
gjør
at
pleiere
lar
være
å
gjøre
det
som
er
riktig
i
frykt
for
å
trå
galt,
hevder
Kirkevold.
–
Hva
som
er
et
godt
tiltak,
må
vurderes
konkret
av
de
som
kjenner
situasjonen.
Hvis
omsorgsarbei-
deren
bryter
lover
og
regler,
er
det
viktig
å
kunne
begrunne
det.
Uten
et
etisk
fundament
blir
vanske-
lige
avgjørelser
grunne
og
tilfeldige.
Et
menneske
som
ikke
har
verdier
og
empati
er
en
risikofaktor.
I
en
avdeling
hvor
omsorgen
ikke
er
basert
på
tydelige
etiske
prinsipper
og
hvor
de
ansatte
ikke
har
klargjort
sine
egne
holdninger
og
verdier,
vil
det
lett
oppstå
situasjoner
der
tvangsbruk
blir
overgrep
eller
at
pleierne
lar
være
å
gjøre
riktige
tiltak
i
frykt
for
å
bli
kritisert.
–
I
forbindelse
med
undervisningsprogrammet
«Tvang,
helst
ikke»
har
jeg
hatt
møter
med
perso-
nalet
på
sykehjem.
Min
erfaring
er
at
mange
ikke
tenker
over
tvangsbruken
sin.
Pleiere
forklarte
at
en
handling
ikke
var
tvang,
fordi
«vi
må
gjøre
det
slik».
Når
tvangen
ble
oppfattet
som
nødvendig,
anså
de
den
ikke
for
å
være
tvang.
–
Hver
enkelt
pleier
har
ansvaret
for
å
gjøre
det
vedkommende
mener
er
riktig.
Det
betyr
å
la
være
og
bli
med
på
en
dårlig
kultur.
Hvis
pleieren
stiller
spørsmål,
vil
vedkommende
ofte
finne
allierte
som
har
en
god
standard
og
som
en
kan
få
på
lag.
Der-
som
systemet
har
feil,
har
en
plikt
til
å
melde
fra,
sier
Kirkevold.
YRKESETIKK
19
temahefte-02