AKTUELL VITEN ØYVIND KIRKEVOLD sorgen måten de ekstra ressursene skal anvendes for å nå sammen med de andre eldre, som kanskje ville dette målet. For eksempel bør kanskje ekstra opp-reagere på den stramme lukta? læring og bedre rutiner følge med. Dersom den økte bemanningen betyr at perso-Etisk dilemma nalet tar flere pauser eller går flere turer med uroli-Hvorvidt tvang skal anvendes, er ofte et etisk dilem- ge pasienter, senker ikke dette antallet liggesår. På ma. Når en pleier står midt i situasjonen, må hun samme måte med tvang, selv om tilstrekkelig med noen ganger ta beslutningen der og da. Det er like- «Detmåvurderesihvorstorgradhandlingenfårnegativekonse- kvenserforpasienten...» personale er nødvendig, så minsker det ikke nød- vendigvis tvangsbruken. Formiddagspleien på en tjuesengsavdeling kan ta utgangspunkt i hva fem pleiere kan klare. Dersom en setter inn en ekstra pleier, er det ikke sikkert at standarden går opp -spesielt ikke dersom en ikke samtidig øker kravene til standard. De seks perso- nene kan ende opp med å gjøre det samme som fem personer gjorde før. Årsaken er at personalet kan ha vent seg til en viss standard. Ved å definere en ny standard som klart viser hva en kan få til med en person til, vil en der- imot kunne heve kvaliteten vesentlig med litt ekstra ressurser. Makt og ansvar – I møtet mellom pleier og pasient har pleiere størst makt og ansvar. Måten tvang utøves på er sentralt. Den bør utøves på en mest mulig lempelig måte. Det må vurderes i hvor stor grad handlingen får negati- ve konsekvenser for pasienten, påpeker Kirkevold. Vurderingen av dette kan være forskjellig for en person som bor hjemme for seg selv eller en som bor i et fellesskap -for eksempel når det gjelder hygiene. En snakkesalig gammel ungkar hadde aldri vas- ket seg særlig mye. Han nektet derfor å dusje en gang i uka. Dette var greit så lenge han bodde hjemme og bare trengte hjemmehjelp. Etter hvert trengte han mer hjelp og kom på syke- hjem. Han ville gjerne være sammen med de andre pasientene, men nektet fremdeles å vaske seg. Har vi da rett til å nekte han å sitte i fellesstua vel viktig å dokumentere en hver bruk av tvang i ettertid. Selv om det er viktig å følge lovverket, må det ikke bli slik at uklare regler og bokstavelige tolkninger gjør at pleiere lar være å gjøre det som er riktig i frykt for å trå galt, hevder Kirkevold. – Hva som er et godt tiltak, må vurderes konkret av de som kjenner situasjonen. Hvis omsorgsarbei- deren bryter lover og regler, er det viktig å kunne begrunne det. Uten et etisk fundament blir vanske- lige avgjørelser grunne og tilfeldige. Et menneske som ikke har verdier og empati er en risikofaktor. I en avdeling hvor omsorgen ikke er basert på tydelige etiske prinsipper og hvor de ansatte ikke har klargjort sine egne holdninger og verdier, vil det lett oppstå situasjoner der tvangsbruk blir overgrep eller at pleierne lar være å gjøre riktige tiltak i frykt for å bli kritisert. – I forbindelse med undervisningsprogrammet «Tvang, helst ikke» har jeg hatt møter med perso- nalet på sykehjem. Min erfaring er at mange ikke tenker over tvangsbruken sin. Pleiere forklarte at en handling ikke var tvang, fordi «vi må gjøre det slik». Når tvangen ble oppfattet som nødvendig, anså de den ikke for å være tvang. – Hver enkelt pleier har ansvaret for å gjøre det vedkommende mener er riktig. Det betyr å la være og bli med på en dårlig kultur. Hvis pleieren stiller spørsmål, vil vedkommende ofte finne allierte som har en god standard og som en kan få på lag. Der- som systemet har feil, har en plikt til å melde fra, sier Kirkevold. YRKESETIKK 19 temahefte-02