at fysisk aktivitet spiller en viktig rolle for å mestre milde til moderate mentale funksjonsforstyrrelser, spesielt angst og depresjon (3). Paluska & Schwenk (3) peker på at fysisk aktivitet ved mental uhelse er en viktig behandlingsform som er for lite brukt sammenlignet med farmakologisk behandling og psykoterapi. Mennesker med mentale helseproblemer utgjør en viktig gruppe hvor fysisk inaktivitet kan bidra til økt sykelighet og økt forbruk av helsetjenester (3). Analyser viser at klinisk deprimerte menn og kvinner i alle aldersgrupper får redusert sine depressive symptomer ved trening (4, 5). Studier viser at økt fysisk aktivitet reduserer depresjon (6-9). Styrketrening reduser depressive symptomer og øker tillit til egen mestring (10, 11). Reduksjon av depressive symptomer og økt tillit til egen mestring har positiv effekt på funksjonen (12). Valg av fysisk aktivitet for å bedre psykisk helse Når man skal trene med eldre mennesker, er det spesielt viktig å finne fram til metoder som er akseptable for dem, som oppleves som meningsfulle og morsomme. Aktiviteter som kan gjøres innendørs, og som ikke krever mye verken for treneren eller pasientene, er å foretrekke. Studier i norske sykehjem har vist at det lar seg gjennomføre å aktivisere pasienter i minst en halv time hver dag i sykehjem. King (13) peker på tre faktorer av betydning for eldres deltagelse i fysisk aktivitet: 1) personlige karakteristika 2) programmet 3) omgivelsene. Programmet må ha en sosial komponent (13). Et problem med å bruke fysisk trening som tiltak for depresjon, er motivasjon til å fullføre de første treningsøktene (14). Til tross for den positive effekten av å være aktiv, er det ikke lett å få de eldste til å bli mer aktive og forbli aktive (15). Eldre som har deltatt i et treningsprogram, faller ofte tilbake til inaktive vaner etter at programmet er avsluttet (16,17). Halvparten av de som starter med et fysisk aktivitetsprogram, slutter med programmet innen de første seks månedene uavhengig av hvilken aktivitet som velges (18). Valg av treningsmetoder Netz and Wu (19) viser til at utholdenhetstrening er best, fulgt av styrketrening, med hensyn til effekt på psykologisk velbefinnende. Paluska og Schwenk (3) viser til at et daglig treningsprogram av moderat intensivitet er like effektivt i å forbedre generell helse som program med høy intensivitet. Siden mange med mentale problemer misliker trening av høy intensivitet, anbefales trening 30 minutter daglig av moderat intensivitet de fleste ukedagene for å få bedre oppfølging underveis og for at vedkommende fortsetter på egen hånd etter programslutt. Både trening av utholdenhet, styrke og fleksibilitet er sentralt. Ifølge Meyer og Brooks (20) har utholdenhetstrening god effekt på depressive symptomer. Det betyr at pasientene skal ha gangtrening ute eller inne, hvis mulig i trapp hver dag, evt. reise og sette seg fra stol og lignende. Forskning viser at gange er den mest populære fysiske aktiviteten for eldre over 60 år (21). Lautenschlager et al. (21) anbefaler i tillegg balansetrening, styrketrening og bevegelsestrening. Trening av moderat grad (60 prosent av maksimal puls) synes å være det mest gunstige for å bedre stemningsleie (22, 23). Aktiviteten kan derfor være rask gange. De fleste kan fortsatt konversere i denne hastigheten uten å miste pusten. Tjue minutter gange er tilstrekkelig til å bedre stemningsleie i to undersøkelser (24). Hyppig trening gjør at intensiteten kan være lavere, for eksempel er to til fire ganger per uke gunstig (20). Den første uken skal man være overbærende dersom noen ikke klarer å følge opp treningen for å sikre at pasientene følger opp senere. En treningsøkt kan erstattes med en spasertur. Gruppetrening anbefales for mennesker som er deprimert. Den viktigste begrunnelse for trening er å bidra til å opprettholde funksjon og en følelse av velvære hos beboerne. Øvelsesprogram bør ha basiskomponenter av fysisk form presentert i tabell 1.  temahefte-06