at fysisk aktivitet spiller en viktig rolle for å mestre
milde til moderate mentale funksjonsforstyrrelser,
spesielt angst og depresjon (3). Paluska & Schwenk (3)
peker på at fysisk aktivitet ved mental uhelse er en
viktig behandlingsform som er for lite brukt sammenlignet
med farmakologisk behandling og psykoterapi.
Mennesker med mentale helseproblemer utgjør en
viktig gruppe hvor fysisk inaktivitet kan bidra til økt
sykelighet og økt forbruk av helsetjenester (3). Analyser
viser at klinisk deprimerte menn og kvinner i alle
aldersgrupper får redusert sine depressive symptomer
ved trening (4, 5). Studier viser at økt fysisk aktivitet
reduserer depresjon (6-9). Styrketrening reduser
depressive symptomer og øker tillit til egen mestring
(10, 11). Reduksjon av depressive symptomer og
økt tillit til egen mestring har positiv effekt på funksjonen
(12).
Valg
av
fysisk
aktivitet
for
å
bedre
psykisk
helse
Når man skal trene med eldre mennesker, er det
spesielt viktig å finne fram til metoder som er akseptable
for dem, som oppleves som meningsfulle og morsomme.
Aktiviteter som kan gjøres innendørs, og som
ikke krever mye verken for treneren eller pasientene,
er å foretrekke. Studier i norske sykehjem har vist at
det lar seg gjennomføre å aktivisere pasienter i minst
en halv time hver dag i sykehjem.
King (13) peker på tre faktorer av betydning for
eldres deltagelse i fysisk aktivitet:
1) personlige karakteristika
2) programmet
3) omgivelsene.
Programmet må ha en sosial komponent (13). Et
problem med å bruke fysisk trening som tiltak for
depresjon, er motivasjon til å fullføre de første treningsøktene
(14). Til tross for den positive effekten
av å være aktiv, er det ikke lett å få de eldste til å bli
mer aktive og forbli aktive (15). Eldre som har deltatt
i et treningsprogram, faller ofte tilbake til inaktive
vaner etter at programmet er avsluttet (16,17). Halvparten
av de som starter med et fysisk aktivitetsprogram,
slutter med programmet innen de første seks
månedene uavhengig av hvilken aktivitet som velges
(18).
Valg
av
treningsmetoder
Netz and Wu (19) viser til at utholdenhetstrening er
best, fulgt av styrketrening, med hensyn til effekt på
psykologisk velbefinnende. Paluska og Schwenk (3)
viser til at et daglig treningsprogram av moderat
intensivitet er like effektivt i å forbedre generell helse
som program med høy intensivitet. Siden mange med
mentale problemer misliker trening av høy intensivitet,
anbefales trening 30 minutter daglig av moderat
intensivitet de fleste ukedagene for å få bedre oppfølging
underveis og for at vedkommende fortsetter
på egen hånd etter programslutt. Både trening av
utholdenhet, styrke og fleksibilitet er sentralt.
Ifølge Meyer og Brooks (20) har utholdenhetstrening
god effekt på depressive symptomer. Det
betyr at pasientene skal ha gangtrening ute eller inne,
hvis mulig i trapp hver dag, evt. reise og sette seg fra
stol og lignende. Forskning viser at gange er den mest
populære fysiske aktiviteten for eldre over 60 år (21).
Lautenschlager et al. (21) anbefaler i tillegg balansetrening,
styrketrening og bevegelsestrening. Trening
av moderat grad (60 prosent av maksimal puls) synes
å være det mest gunstige for å bedre stemningsleie
(22, 23). Aktiviteten kan derfor være rask gange. De
fleste kan fortsatt konversere i denne hastigheten uten
å miste pusten. Tjue minutter gange er tilstrekkelig
til å bedre stemningsleie i to undersøkelser (24).
Hyppig trening gjør at intensiteten kan være lavere,
for eksempel er to til fire ganger per uke gunstig
(20). Den første uken skal man være overbærende
dersom noen ikke klarer å følge opp treningen for å
sikre at pasientene følger opp senere. En treningsøkt
kan erstattes med en spasertur. Gruppetrening
anbefales for mennesker som er deprimert. Den
viktigste begrunnelse for trening er å bidra til å opprettholde
funksjon og en følelse av velvære hos beboerne.
Øvelsesprogram bør ha basiskomponenter av
fysisk form presentert i tabell 1.
temahefte-06