Musikk – et verktøy for Jeg har nå arbeidet i flere år med tilpasning av musikktiltak på sykehjem, og går aldri trett av å se hvordan musikk kan hjelpe de eldre med å finne livskraft og lindring. Av AUDUN MYSKJA, overlege og prosjektleder La oss hoppe inn i en typisk musikkstund: Det er fortsatt sol ute, selv om august er i ferd med å bli erstattet av september, med det første stramme høstdraget i lufta. De beboerne som ikke klarer å stabbe seg ut med en pleier eller en stokk i hånda, er blitt trillet ut i rullestoler, og sitter og venter på at Anders skal komme ut med sitt portable keyboard. I dag er kulturleder og musiker Anders Rogg litt sent ute, og jeg setter beboerne i gang: Har dere lyst på en sang? «Jaa», kommer det fra åtte-ti struper. Sangen er de blitt vant til på Vålerenga, og den er blitt sikringskost. Sangstundene forventer de, og de klager når sangtimene blir borte. «Nå er`e lenge siden du har vært og sunget. Ka`kke du komme og ta en sang snart`a», hører jeg ofte når jeg går forbi beboere i korridorene. «Liker dere å synge?» spør jeg. «Uten musikken, da ville vi dø, da,» sier Gunda. Hun sitter og vogger i stolen. Anders har ikke kommet enda. I ventetiden tar vi et impromptu jeg gikk en tur på stien. Ingen av dem som er kommet ut, er såpass til bens at de kan reise seg og danse, men de livner til ved hvert ko-ko. En av dem er kommet i godlune og vil ha en klem. «Sang er bra, men vi må få en klem, så vi ikke glemmer vårs», kommer det. Et interessant bidrag til debatten om hva som framkaller utvikling av redusert hukommelse og demens. Men nå kommer Anders. Han har spilt for alle typer forsamlinger og vet at nøkkelen til en vellykket sangstund er å ta podiet, være tydelig og fange alles oppmerksomhet fra første stund. Og han lykkes, med kraftige rytmiske akkorder som uvilkårlige setter rytmefoten i gang: Trampa på gassen og lätta anker sett innunder pannan fyr med svällande sägel og fyllda tanker drar vi ut på eventyr. Og ut på eventyr drar vi. I musikkstunden kan vi uten hindringer dra til Amsterdam, der tulipanene blomstrer når det går mot vår, til Capri, der jeg så henne komme, til barndommens Nord-Norge, der vi kan gjenoppleve Nordlandsnetter. De kommer på rekke og rad. Fysioterapeuten marsjerer hemningsløst med overtydelige armer og bein for å få de eldre med. Og lykkes over all rimelig forventning. De fleste blir sittende – foreløpig. Men hender slår mot hverandre i rimelig god takt, og det rykker i dansefoten. Pleierne har mange å se til og må fordele seg nøye mellom posten og musikkstunden. Det er ofte de dårligste beboerne som ikke er med. De tolv beboerne som er med i dag, er en rimelig sammensveiset gruppe som stort sett omfatter de fysisk og emosjonelt mest aktive beboerne. Men rullestolene trilles også inn. Det levde livet, personligheten, trer fram. Pleierne sier at noe av det de verdsetter mest med musikkstunden, er at de skjønner mer av den enkelte beboer: Hvem de er, hvordan de har blitt slik de er, hvilke krefter som har formet dem. Denne forståelsen hjelper dem også til å roe dem i kritiske situasjoner og gi hver enkelt beboer det som trengs. Hjørdis er en av de nyeste i avdelingen, en nordlending med store drømmende øyne og en slank kropp med mye sevje i behold. Hun er der når jeg byr henne opp og føyer seg mykt og elegant etter mine klumsete dansetrinn, skolert i alle former for fridans, men ikke vals eller foxtrot. Det er derimot Hjørdis. Hodet svikter, språket svikter, men kroppen husker • temahefte-06