Musikk
–
et
verktøy
for
Jeg
har
nå
arbeidet
i
flere
år
med
tilpasning
av
musikktiltak
på
sykehjem,
og
går
aldri
trett
av
å
se
hvordan
musikk
kan
hjelpe
de
eldre
med
å
finne
livskraft
og
lindring.
Av AUDUN MYSKJA, overlege og prosjektleder
La oss hoppe inn i en typisk musikkstund:
Det er fortsatt sol ute, selv om august er i ferd
med å bli erstattet av september, med det første
stramme høstdraget i lufta. De beboerne som ikke
klarer å stabbe seg ut med en pleier eller en stokk i
hånda, er blitt trillet ut i rullestoler, og sitter og venter
på at Anders skal komme ut med sitt portable
keyboard.
I dag er kulturleder og musiker Anders Rogg litt
sent ute, og jeg setter beboerne i gang: Har dere lyst
på en sang? «Jaa», kommer det fra åtte-ti struper.
Sangen er de blitt vant til på Vålerenga, og den er
blitt sikringskost. Sangstundene forventer de, og de
klager når sangtimene blir borte. «Nå er`e lenge
siden du har vært og sunget. Ka`kke du komme og ta
en sang snart`a», hører jeg ofte når jeg går forbi
beboere i korridorene.
«Liker dere å synge?» spør jeg.
«Uten musikken, da ville vi dø, da,» sier Gunda.
Hun sitter og vogger i stolen. Anders har ikke kommet
enda. I ventetiden tar vi et impromptu jeg gikk
en tur på stien. Ingen av dem som er kommet ut, er
såpass til bens at de kan reise seg og danse, men de
livner til ved hvert ko-ko.
En av dem er kommet i godlune og vil ha en
klem.
«Sang er bra, men vi må få en klem, så vi ikke
glemmer vårs», kommer det. Et interessant bidrag
til debatten om hva som framkaller utvikling av redusert
hukommelse og demens.
Men nå kommer Anders. Han har spilt for alle
typer forsamlinger og vet at nøkkelen til en vellykket
sangstund er å ta podiet, være tydelig og fange alles
oppmerksomhet fra første stund. Og han lykkes, med
kraftige rytmiske akkorder som uvilkårlige setter
rytmefoten i gang:
Trampa på gassen og lätta anker
sett innunder pannan fyr
med svällande sägel og fyllda tanker
drar vi ut på eventyr.
Og ut på eventyr drar vi. I musikkstunden kan vi
uten hindringer dra til Amsterdam, der tulipanene
blomstrer når det går mot vår, til Capri, der jeg så
henne komme, til barndommens Nord-Norge, der
vi kan gjenoppleve Nordlandsnetter. De kommer på
rekke og rad.
Fysioterapeuten marsjerer hemningsløst med
overtydelige armer og bein for å få de eldre med. Og
lykkes over all rimelig forventning. De fleste blir sittende
– foreløpig. Men hender slår mot hverandre i
rimelig god takt, og det rykker i dansefoten. Pleierne
har mange å se til og må fordele seg nøye mellom
posten og musikkstunden. Det er ofte de dårligste
beboerne som ikke er med. De tolv beboerne som er
med i dag, er en rimelig sammensveiset gruppe som
stort sett omfatter de fysisk og emosjonelt mest aktive
beboerne. Men rullestolene trilles også inn. Det
levde livet, personligheten, trer fram. Pleierne sier at
noe av det de verdsetter mest med musikkstunden, er
at de skjønner mer av den enkelte beboer: Hvem de
er, hvordan de har blitt slik de er, hvilke krefter som
har formet dem. Denne forståelsen hjelper dem også
til å roe dem i kritiske situasjoner og gi hver enkelt
beboer det som trengs.
Hjørdis er en av de nyeste i avdelingen, en nordlending
med store drømmende øyne og en slank
kropp med mye sevje i behold. Hun er der når jeg byr
henne opp og føyer seg mykt og elegant etter mine
klumsete dansetrinn, skolert i alle former for fridans,
men ikke vals eller foxtrot. Det er derimot Hjørdis.
Hodet svikter, språket svikter, men kroppen husker
•
temahefte-06