Kommentar Seksualvennlig miljø Retten til privatliv og muligheten for et seksualliv er en viktig rettighet for alle. Ansatte som arbeider med utviklingshemmede, har en nøkkelrolle i å bidra til et seksualvennlig miljø. Det er ikke slik at utviklingshemmede eller mennesker med andre funksjonshemninger har en rettighet til seksuell tilfredsstillelse. Det er det ingen i samfunnet som har. Derimot fastslår den europeiske menneskerettighetskonvensjon alle borgeres rett til et privatliv. Alle har dermed rett til sin egen intime sfære og muligheten for et uforstyrret seksualliv. Ansatte som arbeider med mennesker med utviklingshemning, vil i mange situasjoner derfor ha plikt til å tilrettelegge for å oppheve konsekvensene av funksjonshemningen. Det betyr at ansatte må være med å legge til rette for mulighetene til å ha et seksualliv. For at ansatte ved institusjoner eller som er tjenesteytere for mennesker med psykisk utviklingshemning skal kunne bidra til et seksualvennlig miljø, må arbeidsgiverne sørge for å utvikle en seksualpolitikk. Det forutsetter at alle ansatte må ta stilling til hva som er grunnlaget for et seksualvennlig miljø. Tjenesteyterne har en viktig oppgave med å snakke om kropp og seksualitet med tjenestemottakerne, men hva er den enkelte ansatte komfortabel med å snakke om? Kan alle pålegges å jobbe med dette? Noen synes kanskje at beboernes seksuelle atferd er frastøtende. Skal beboeres parforhold støttes? Hvordan skal en takle beboere som ønsker hjelp til onani og samleie? Hvordan skal ansatte møte beboere som ønsker å få barn? Manglende kunnskap gjør at mange også er usikre og redd for å overskride moralske eller juridiske grenser. Det helt avgjørende er at all drøfting rundt klientens seksualitet må utføres på vedkommendes egne premisser og ut fra deres behov. I tillegg til at tjenesteyterne trenger fagkompetanse, bør den hjelp som tilbys, avgrenses av den enkelte tjenesteyters trygghet på egne seksuelle grenser, holdninger og verdier. Det tilbudet som gis er å regne som helsehjelp. Det forutsetter profesjonalitet og hjelpen må være forsvarlig, dokumentert og journalført. For å utvikle et seksualvennlig miljø trengs det derfor grundig skolering og aktiv bruk av ekstern kompetanse på området. Undervisning om seksualitet og seksualfunksjoner må snarest komme inn som vesentlige elementer i helseog sosialfaglige utdanninger. Johnny Daugstad  temahefte-09