norske undersøkelser gir et nokså entydig bilde på at utviklingshemmede generelt har problemer med å ivareta en forsvarlig omsorg for barn. studier viser at utviklingshemmede som blir foreldre, ikke vokser på de nye utfordringene, men peker på at utviklingshemmede, som stort sett har levd selvstendig tidligere, etter at de er blitt foreldre, har behov for å motta massive offentlige tjenester – Vi må ikke komme med lettvinte argumenter om at det blir så mye skrik og bleieskift. Hvis vi tar dem på alvor, forklarer vi hvordan hverdagen blir når utenforstående må inn og gi barnet bistand. Og vi opplyser selvsagt om den store risikoen for at de kan bli fratatt barnet. – Hvis vi heile tida har vært ærlige og forklart dem at de har en utviklingshemning, er de inneforstått med det når de blir ungdommer. Da vil de også lettere akseptere at utviklingshemningen innebærer at de ikke kan få barn. – Og så må vi gi dem alternativer. Mange ungdommer og voksne med utviklingshemning er glad i å være sammen med barn. De kan både arbeide i barnehage og være barnevakt for andres unger selv om de ikke bør ha hovedansvaret for barn. (Mørch mfl. 1993/NOU 2001: 21 Fra bruker til borger, Kap. 17.2.) Ute av øye – ute av sinn Heidi på 17 år har fått et barn som hun er veldig glad i. Siden Heidi er utviklingshemmet, får hun daglig besøk av en pedagog som hjelper henne med omsorgen for den lille. En kveld, etter at Heidi har lagt barnet, får hun lyst å gå på byen. På et diskotek treffer hun en ung mann som hun forelsker seg i og danser med hele kvelden. Etterpå blir hun med ham hjem. Hun blir hos ham i fire dager. I sin tilstand av forelskelse har hun helt glemt den lille. Pedagogen kommer som vanlig til Heidis leilighet og konstaterer at barnet ikke har tatt alvorlig skade. Men eksempelet viser hvor vanskelig det er for utviklingshemmede å ha barn. Forkortet og fritt oversatt fra Jørgen Buttenschøn: Sexologi kjærlighetens landskap 2  temahefte-09