neres med rusmidler), og voksnes stadige brutte løfter, løgner og svik, kan gi oss ungdom med liten tillit til og respekt for voksne. Mange gir rett og slett «faen». En destruktiv og selvødeleggende livsstil kan mange ganger knyttes til indre selv-budskap som: «Jeg er ikke verdt noe uansett» eller «i denne verden kan man ikke stole på noen, her gjelder det bare å overleve på et vis». Uforklarlige tilbakeslag Medavhengighetsdynamikken i møte med disse ungdommene viser seg ofte i ungdommenes eget ønske om å fraskrive seg ansvar og skylde på foreldrene, systemet eller «de som sitter med makten». Dersom omgivelsene gir etter for fristelsen og aksepterer å bære for stor del av ansvaret for ungdommens situasjon og for å finne løsninger, kan vi få frustrerte foreldre og hjelpere og fortsatt hjelpeløse ungdommer. En helt annen måte medavhengig tilpasning kan manifestere seg på hos ungdom i en behandlingssituasjon, er når ungdommen tvert imot inntar en positiv og aktiv holdning over- for hjelperne, men hvor hensikten er «å bli likt» eller få anerkjennelse. Dette kan forklare hvorfor en tilsynelatende positiv utvikling, hvor ungdommen får mye ros og positiv bekreftelse, mange ganger følges av et «uforklarlig» tilbakeslag hvor alt som er bygget opp ser ut til å gå tapt. Med større kunnskap om tilknytningsdynamikk kan hjelperen se at behovet for å bli likt var større enn behovet for å hjelpe seg selv, noe som i sin tur kan adresseres og i beste fall føre til ny verdifull innsikt hos ungdommen. Følelsesmessig frigjøring Når det gjelder eierskap til problemet går dette igjen som et tema når jeg arbeider med familien og pårørende til rusavhengige på en rusklinikk, og når jeg arbeider med voksne og unge voksne i egen klinisk praksis. En kjent mestringsrolle som pårø 1 fra avmakt til handlekraft  temahefte-11