akTUELL viTEn rende ofte ubevisst inntar er Muliggjøreren. Et eksempel er moren eller faren til en ungdom med rusproblemer som kjøper sønnen eller datteren ut av alle vansker som rusmisbruket fører med seg, eller som drikker sammen med ungdommen for å få en mulighet til å påvirke, eller som lar være å melde fra hvis sønnen/datteren kjører i fylla eller begår kriminelle handlinger. I misforstått snillhet, av frykt for konsekvenser eller på grunn av skyldfølelse gjør faktisk mange pårørende sine barn en stor bjørnetjeneste ved å tilrettelegge for at misbruket eller den destruktive adferden kan opprettholdes. Pårørende står oppe i et stort og vanskelig dilemma hvor mange motstridende følelser ofte er aktivert. Gjennom de tilbudene til pårørende som jeg har fått være med på å bygge opp, ser jeg at det å oppnå følelsesmessig frigjøring og begynne å ta ansvar for sitt eget liv, er noe det gjelder å ta fatt på, både for den som har et rus/adferdsproblem og for familien. Gjennom å få hjelp til å takle sine egne følelsesmessige reaksjoner og få kunnskap om nye, mer hensiktsmessige mestringsstrategier, blant annet å klare å opprettholde grenser, kan ofte familiemedlemmer spille en avgjørende rolle i be- handling. I dette ligger en stor ressurs som fremdeles i mange sammenhenger og ved mange behandlingssteder ikke anerkjennes eller hentes frem fullt ut. Medavhengige hjelpere For hjelpeapparatet i møte med unge i institusjon, er utfordringen, som ellers, ofte å finne balansen mellom forståelse og omsorg på den ene siden og det å stille klare krav og sette grenser på den andre. Dette blir ekstra vanskelig dersom hjelperen har egen ubearbeidet medavhengighet, og identifikasjonen med den som skal hjelpes blir for stor. Da avløses ofte den gode følelsen av å klare å få en allianse med ungdommen av en økende avmakt, og en kan oppleve å sette seg selv i en slags offer-rolle hvor klientens eller pasientens problemer først og fremst blir ens egne, eller hvor ens egen gode selvfølelse er uløselig knyttet sammen med å kunne oppnå positive behandlingsresultater. Å være i en jobb hvor det forventes at man skal være ubegrenset tilgjengelig (for eksempel på telefonen, bakvakt et cetera) eller at man skal strekke seg lenger enn langt for dem som skal hjelpes, kan være en annen felle å gå i som den enkelte kanskje ikke mestrer å sette sunne grenser for, eller klarer å ta opp med arbeidsgiver av frykt for å fremstå som uengasjert eller uegnet til jobben. Medavhengighets-dynamikk og usunne tilpasningsmekanismer i forhold til overordnede og kollegaer er forhold som ligger utenfor rammen for denne artikkelen, men som kan føre til store ekstra-belastninger for den enkelte medarbeider. Noen «fikser alt» Voksne som møter ungdom generelt gjennom sitt arbeid som lærer, klubb- eller aktivitetsledere står i en unik posisjon til å være med å styrke den unges selvtillit og speile den enkeltes talenter og ressurser. Alle disse arenaene, og spesielt skolen er også viktige arenaer for å fange opp skjulte belastninger som mange unge lever med. I de senere år har pedagoger og helsetjenestene blitt mye bedre på å se og sette inn tiltak både overfor både de utagerende og «de stilleste» i klassen. Når det gjelder de unge som det tilsynelatende går veldig bra for og som ser ut til å ha store personlige ressurser, er det imidlertid ofte svært vanskelig å få øye på den maktesløshet og ensomhet som i noen tilfeller kan ligge under. Dette er imidlertid en stor andel i alle grupper hvor jeg arbeider med medavhengighet. Disse ungdommene kjennetegnes av «flinkhet» og et ekstremt ambisjonsnivå. De ber sjelden eller aldri om hjelp til noe for seg selv, stiller opp for andre og fikser tilsynelatende alt på strak arm. Dette kan være personer som er vant til å ta mye ansvar, og som kan komme fra hjem hvor de voksne aldri har maktet å ta et voksenansvar. Disse ungdommene tar som regel ikke kontakt med hjelpeapparatet unntatt hvis de opplever et virkelig stort nederlag på en arena de alltid har mestret, og da kan de be om hjelp fordi de sterkt føler at de har sviktet noen andre. En annen motivasjon kan være at de tror de intellektuelt kan lære noe nyttig som kan hjelpe dem å bli enda mer effektive. Disse unge kommer ofte ikke til pårørende-gruppene når det er en i familien som ruser seg for å få hjelp til å bearbeide egne opplevelser eller for å få følelsesmessig støtte, men for å få informasjon om rusavhengighet og om hvordan de kan være en bedre støtte for sine foreldre eller søsken. Bli bedre støttespillere Medavhengighet kan som vi har sett i denne artikkelen, ha mange ansikter, og ved å bevisstgjøre oss noen av disse mekanismene, blir vi i stand til å frigjøre oss mer fra deres negative innflytelse. Slik får vi det bedre selv, og blir også bedre og sterkere støttespillere for de unge menneskene vi har omsorg for, og skal være gode rollemodeller for. Kilder < Charles l. Whitfield m.d: Codependence, healing the human condition < nina aarhus Smedbye: Omsorg for et familiemedlem som er psykotisk, artikkel i Bivrost (fagblad for psykiatriske sykepleiere, 03/98) < Pia mellody: facing Codependence < Sharon Wegscheider Cruse: another Chance < Carina holandsli: Psyko drama og medavhengighet (kompendium 1999) < frid a. hansen: de glemte barna barn av rusmiddel misbrukende foreldre fra avmakt til handlekraft 1  temahefte-11