«Psykiatrien ville ikke være en del av maktapparatet.» Makt som ikke merkes I stedet er det åpnet for en maktutøvelse av terapeutisk karakter, hvor makt utøves uten at det merkes, ikke minst ved hjelp av språklige teknikker. Dialog og kommunikasjon er blitt honnørord både som årsak til problemer og løsning på problemer. En ser også at de som bestemmer når og hvordan makt skal utøves, er svært sjelden de samme som skal gjennomføre avgjørelsene i praksis. Slik det for eksempel er tilfelle i barnevernet når det bestemmes at ungdommer skal kunne holdes tilbake på institusjoner. De som er satt til å stenge ungdommene inne, for å si det litt brutalt, er andre personer og ofte andre profesjoner enn de som har bestemt at det skal være slik. Tvetydighet i praksis I mitt forskningsarbeid har jeg innhentet materia- le fra rundt 40 barnevernssaker – i hovedsak saker med familier med minoritetsbakgrunn. I mange av disse ser vi at nåtidige maktpraksiser føres til sammenbrudd ved at foreldrene ikke forstår noe av det som foregår og forholder seg deretter. Det finnes ingen dialog i samspillet mellom barnverntjenesten og familien, bare to monologer. På den måten blir det umulig for barnevernsarbeidere å bruke kommunikative teknikker som fører til samarbeid eller endring. Det er mange instanser involvert i sakene og alle er like fortvilte. Foreldrenes mønstre handler om å ikke møte opp, ikke være tilstede når man kommer på hjemmebesøk, eller når man endelig får til et møte med dem, blir de enige i alt uten å følge opp det som blir bestemt. Barneverntjenesten går inn og ut i disse familier, og beskrivelsen saksbehandlerne gir fra gang til gang er så like at det kan spørres om tiden har stått stille. Skolene der barna går nærmest bombarderer barnevernet med bekymringer for barna. Skolene synes at barneverntjenesten ikke gjør jobben sin. Sakene viser at barnevernet har hatt kjennskap til familiene i mange år, har brukt alle tiltak som det er mulig å bruke for å hjelpe – uten resultater. Gjenstår omsorgsovertagelse. Som hjelp? Makt eller handlingslammelse I de fleste av disse saker plasserer ikke barneverntjenesten barna utenfor hjemmet. Det er rimelig å spørre slik som mange instanser rundt barneverntjenesten spør: Hvordan oppstår handlingslammelsen? Hvorfor overtar ikke barneverntjenesten omsorgen? Indirekte spørres det om hvorfor barnevernet ikke bruker tydelig makt. Selv om det ikke spørres åpent, føler saksbehandlerne presset. Om man spør disse hvorfor de ikke foreslår omsorgsovertagelse, peker de på flere grunner til at de ikke over- tar omsorgen for barna. Noen er faglige begrunnelser som for eksempel at det ikke finnes tiltak som kan ta imot store søskenflokker for mange år fremover. Men grunnen som sannsynligvis er utslagsgivende er ikke av faglig, men av etisk karakter. I sakene leser man om svært traumatiserte foreldrene og spørsmålet blir: Kan man ta barna fra foreldrene som har flyktet fra krig, har opplevd så mye vondt og sett så mange grusomheter, og ikke minst klart å berge barna sine? Saksbehandlerne opplever at de ikke kan gjøre det – en begrunnelse mange ville nok støtte opp om. Skal barnevernet overta omsorgen for barna i en fembarnsfamilie med krigstrauma, må barnevernets maktpraksis ha politisk og samfunnsmessig godkjenning. Det er mye som tyder på at hvor mye makt barneverntjenesten skal ha i slike saker og hvordan de bør løses, bør drøftes politisk og ikke overlates til den enkelte saksbehandler. Faglige kriterier er ikke nok når makt skal utøves. For å være legitime og aksepterte, kan ikke makthandlingene utøves vilkårlig og isolert fra res- ten av samfunnet. ETisk DiLEMMa skal du gripe inn eller ikke? du jobber i barnevernet og får melding om at en syvårig gutt flere ganger i løpet av høsten ikke er blitt hentet på SfO. tidligere har dere fått flere bekymringsmeldinger fra skolen på to av syvåringens eldre søstre. dere har fulgt opp gjennom samtaler med foreldrene og forsøkt ulike tiltak, men inngåtte avtaler blir ikke fulgt opp. familien har i alt fem barn, og foreldrene er sterkt traumatiserte etter opplevelser i hjemlandet. Kan man ta barna fra foreldrene som har flyktet fra krig, har opplevd så mye vondt og sett så mange grusomheter, og ikke minst klart å berge barna sine? hva mener du? 2 fra avmakt til handlekraft  temahefte-11