Om kaffekoking og skjult kunnskap Sekretærene blir gjerne kalt «limet i organisasjonen» og «hjertet i bedriften». Men verken de selv eller andre kan helt svare på hva de kan og gjør. Dét vil Siri Jensen ha en slutt på. tekst og foto: Ingvill Bryn Rambøl – Du har brukt flere år på å forske på kontoransattes rolle. Hvorfor er du så opptatt av denne yrkesgruppa? – Først og fremst fordi jeg har møtt så mange utrolig dyktige kontoransatte i barne- og ungdomspsykiatrien, samtidig som jeg har sett at kompetansen deres ikke blir godt nok utnyttet. Utgangspunket for undersøkelsen min var hvordan klinikkene kunne gjøre bedre bruk av sekretærenes kompetanse, men så oppdaget jeg en ny problemstilling underveis. Først måtte jeg finne ut hva kompetansen deres egentlig besto i, og det viste seg å ikke være så lett. – Mange av dem du intervjuet, hadde rett og slett problemer med å svare på hva de måtte kunne for å utføre arbeidsoppgavene sine? – Ja, de syntes det var kjempevanskelig. Jeg tror det skyldes at vi mangler begreper til å snakke om denne typen kunnskap. Vi snakker ofte om kontoransatte i litt sånne store bobler. Vi sier at «hun er uunnværlig», eller «hun driver jo hele stedet ». Det er en veldig personlig måte å gi anerkjennelse på, men det dekker over hva vedkommende egentlig gjør og kan. Behovet for faglig anerkjennelse – Hva kan dette føre til? – Den manglende faglige anerkjennelsen gir seg blant annet utslag i det lave lønnsnivået blant kontoransatte. Det blir også vanskeligere å se at kontoransatte er en faggruppe som har behov for kompetanseutvikling og faglige møtesteder. Den personlige anerkjennelsen av en sekretær handler mye om hvordan du er - ikke hva du gjør. Og hvis alt du bidrar med, skyldes den personligheten du har, blir det ikke rom for læring eller erfaringsutvekslinger. – Du har vært kontoransatt i barne- og ungdomspsykiatrien i mange år. Har du selv følt manglende anerkjennelse for jobben du gjør? – Jeg føler at den anerkjennelsen jeg har fått, har vært veldig rettet mot meg som person og vel- dig lite rettet mot den faggruppa jeg er medlem av. Når du bare får høre hvor viktig og flink du er, og det ikke følges opp med anerkjennelse i form av lønn og posisjon i organisasjonen, er det noe som skurrer. Jeg synes ikke det er så veldig stas å bli kalt «limet i organisasjonen», for eksempel. Det er veldig passivt. Det skjuler at det å bidra til at organisasjonen henger sammen, faktisk er en jobb som må gjøres. Den skjulte kompetansen – Du snakker om usynlig kompetanse. Hva er det? – Det å prioritere mellom oppgaver, for eksempel, er en form for usynlig kompetanse. Vi har jo alle alltid mer å gjøre enn vi rekker over, og jeg bruker begrepet prioriteringskompetanse om det å alltid vite i hvilken rekkefølge tingene skal gjøres. Det er en veldig viktig kompetanse som ikke synes før noe går galt. – Tilgjengelighet er en annen form for usynlig kompetanse. Som sekretær blir du spurt om en hel masse ting som andre egentlig skulle ha svart på, bare fordi du er tilgjengelig. Men det å være tilgjengelig er også noe man gjør. Og som er ganske slitsomt fordi man gjør det samtidig med alle de andre oppgavene man har. Når jeg foreleser for kontoransatte, spør jeg ofte om de av og til har dager da de føler at de ikke har gjort noen ting. Det er 4 kontorfaget i utvikling  temahefte-17