KjemIsK OG bIOLOGIsK HeLsefare
De vanligste plagene ved eksponering fra kjemikalier
er hudproblemer og kontakteksem, luftveislidelser,
reproduksjonsskader og, litt mindre vanlig, akutt
forgiftning.
– Hvilke sosiale konsekvenser har kjemiske
og biologiske helseskader?
– Plagene kan redusere livskvaliteten, siden
personen fungerer dårligere både sosialt og i arbeidslivet.
Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i stand
til å utføre arbeidsoppgavene sine, kan han eller hun
bli utstøtt fra arbeidslivet.
Løsemiddelskader kan medføre personlighetsforandring
og sosial dysfunksjon. Slike skader kan
også svekke læringsevne, noe som gjør det vanskelig
for arbeidstakeren å omskolere seg til yrker hvor han
eller hun ikke blir eksponert. Dermed ender arbeidstakeren
raskt opp som trygdemottaker.
– Minsker faren for kjemiske og biologiske
stoffer i arbeidslivet? Eller fins det mekanismer
som virker i motsatt retning?
– Et område hvor vi har sett mye utnytting av
arbeidstakerne, er i byggog
anleggsbransjen. Her
har sosial dumping av lønnsog
arbeidsvilkår vært
et stort problem.
Vi har ikke noen holdepunkter for å si at helsefaren
øker med arbeidsinnvandringen. Men selvsagt kan
det oppstå situasjoner hvor en person som ikke
behersker norsk, ikke forstår risikoen knyttet til
helsefarlige kjemikalier. Det er viktig at arbeidstakerne
får informasjon på et språk de forstår.
Generelt går det ikke an å si at det offentlige er bedre
enn det private til å bekjempe helsefarer, noe vi blant
annet har sett i helseforetakene, hvor vi nylig har påpekt
en rekke forhold knyttet til stort arbeidspress.
Selv om vi skriver ut like mange pålegg som før,
merker vi forbedringer. Sjeldnere og sjeldnere opplever
vi at arbeidsgiverens forhold til helse, miljø og
sikkerhet (HMS) handler om å anskaffe noen permer
fra et konsulentbyrå og gjemme de bort på hylla.
Virksomhetene trenger levende, tilgjengelige og enkle
HMSsystemer
som de selv forbedrer og bruker.
Vårt inntrykk er at oppmerksomheten om arbeidsmiljøspørsmål
har økt, og at teknologi og nye arbeidsmåter
minsker risikoene. Folk har høyere utdannelse
og mer kunnskap om eksponeringsfarer og riktig bruk
av verneutstyr. Verneombudene og de tillitsvalgte er
flinkere. Og Arbeidstilsynets kontroller gir resultater.
– Kan arbeidstakere stole på at krav og forskrifter
er gode nok, for eksempel i frisøryrket?
– Ja, er mitt generelle svar. Men én ting er regelverket,
en annen ting er om det etterleves.
Når det gjelder frisørene, er det ikke vi, men Mattilsynet
som følger opp regelverket i kosmetikklovgivningen
og har ansvaret for farlige kjemikalier.
Vi følger opp andre sider ved frisøryrket. For
drøyt fem år siden gjennomførte vi 900 tilsyn i
frisørsalonger. Vi fant at halvparten av salongene
brukte ventilasjonsanlegg som ikke var gode nok til
å fjerne helsefarlige stoffer. På toppen av dette fant vi
at en av fem ikke eide noe ventilasjonsanlegg i det
hele tatt. Med andre ord overholdt 70 prosent av
salongene ikke forskriftene for ventilasjon.
– Hvorfor blir ikke verneutstyr brukt? Er det
gode nok holdninger i forhold til dette?
– Ofte hører vi uttrykket: Jeg skulle bare!
Det er ikke lurt å ta sjanser. Alt for ofte kommer vi
over saker hvor arbeidstakerne er lemfeldige med
sikkerheten, for eksempel fordi verneutstyret er utilgjengelig.
Eller det oppfattes som forsinkende eller
ubehagelig. Eller det bunner i dårlige holdninger.
Nye arbeidstakere fanger fort opp den lokale
sikkerhetskulturen og tar etter eldre rollemodeller.
Verneutstyr er heller ikke bare for sikkerhet, men
også for å unngå helseplager.
– Hva bør arbeidsgiverne gjøre for at verneutstyret
tas i bruk?
– Arbeidsgiverens første ansvar er å kartlegge
risikoene i arbeidet. Dernest må han treffe tiltak for
å fjerne eksponeringen helt eller delvis. For eksempel
ved å bli kvitt eller bytte ut kjemikalier og arbeidsmåter
som kan skade helsa.
Til sist må han tenke verneutstyr. For eksempel
deksler foran maskiner, utstyr for å redusere utslippene
og tildekking av bar hud eller åndedrettsvern.
Arbeidsgiveren plikter å kartlegge og kurse de
ansatte i dette, slik at de ansatte blir motiverte til å
bruke verneutstyr. Arbeidsgiverne har hovedansvaret
for at riktig utstyr anvendes. Men
arbeideren plikter å medvirke.
– Hva kan de ansatte gjøre hvis de føler at
arbeidsgiveren ikke tar sikkerhetsansvaret
tilstrekkelig på alvor?
– Det mest aktuelle er å gå til verneombudet.
Verneombudet og ledelsen bør sammen prøve å løse
problemet. Verneombud ber ofte om tilsyn eller
veiledning fra Arbeidstilsynet. Hvis verneombudet
ikke fins eller ikke gjør nok, kan arbeideren gå til
noen andretillitsvalgte eller direkte til Arbeidstilsynet.
faKTa
• I 2010 gjennomførte
Arbeidstilsynet ca 15.000
tilsyn.
• Innenfor kjemi, biologi
og støy gjennomførte
Arbeidstilsynet ca 2400
tilsyn i 2010.
• Tilsynene bunner i
Arbeidstilsynets egen
satsing på bransjer eller
tips fra verneombud,
ansatte eller bedriften
selv.
• I 2011 satser Arbeidstilsynet
spesielt på
bergverk, oljeservicenæringen,
smådyrveterinærer,
asbestsaneringsfirmaer,
frisører
og avløpsanlegg.
temahefte-20