KjemIsK OG bIOLOGIsK HeLsefare De vanligste plagene ved eksponering fra kjemikalier er hudproblemer og kontakteksem, luftveislidelser, reproduksjonsskader og, litt mindre vanlig, akutt forgiftning. – Hvilke sosiale konsekvenser har kjemiske og biologiske helseskader? – Plagene kan redusere livskvaliteten, siden personen fungerer dårligere både sosialt og i arbeidslivet. Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i stand til å utføre arbeidsoppgavene sine, kan han eller hun bli utstøtt fra arbeidslivet. Løsemiddelskader kan medføre personlighetsforandring og sosial dysfunksjon. Slike skader kan også svekke læringsevne, noe som gjør det vanskelig for arbeidstakeren å omskolere seg til yrker hvor han eller hun ikke blir eksponert. Dermed ender arbeidstakeren raskt opp som trygdemottaker. – Minsker faren for kjemiske og biologiske stoffer i arbeidslivet? Eller fins det mekanismer som virker i motsatt retning? – Et område hvor vi har sett mye utnytting av arbeidstakerne, er i byggog anleggsbransjen. Her har sosial dumping av lønnsog arbeidsvilkår vært et stort problem. Vi har ikke noen holdepunkter for å si at helsefaren øker med arbeidsinnvandringen. Men selvsagt kan det oppstå situasjoner hvor en person som ikke behersker norsk, ikke forstår risikoen knyttet til helsefarlige kjemikalier. Det er viktig at arbeidstakerne får informasjon på et språk de forstår. Generelt går det ikke an å si at det offentlige er bedre enn det private til å bekjempe helsefarer, noe vi blant annet har sett i helseforetakene, hvor vi nylig har påpekt en rekke forhold knyttet til stort arbeidspress. Selv om vi skriver ut like mange pålegg som før, merker vi forbedringer. Sjeldnere og sjeldnere opplever vi at arbeidsgiverens forhold til helse, miljø og sikkerhet (HMS) handler om å anskaffe noen permer fra et konsulentbyrå og gjemme de bort på hylla. Virksomhetene trenger levende, tilgjengelige og enkle HMSsystemer som de selv forbedrer og bruker. Vårt inntrykk er at oppmerksomheten om arbeidsmiljøspørsmål har økt, og at teknologi og nye arbeidsmåter minsker risikoene. Folk har høyere utdannelse og mer kunnskap om eksponeringsfarer og riktig bruk av verneutstyr. Verneombudene og de tillitsvalgte er flinkere. Og Arbeidstilsynets kontroller gir resultater. – Kan arbeidstakere stole på at krav og forskrifter er gode nok, for eksempel i frisøryrket? – Ja, er mitt generelle svar. Men én ting er regelverket, en annen ting er om det etterleves. Når det gjelder frisørene, er det ikke vi, men Mattilsynet som følger opp regelverket i kosmetikklovgivningen og har ansvaret for farlige kjemikalier. Vi følger opp andre sider ved frisøryrket. For drøyt fem år siden gjennomførte vi 900 tilsyn i frisørsalonger. Vi fant at halvparten av salongene brukte ventilasjonsanlegg som ikke var gode nok til å fjerne helsefarlige stoffer. På toppen av dette fant vi at en av fem ikke eide noe ventilasjonsanlegg i det hele tatt. Med andre ord overholdt 70 prosent av salongene ikke forskriftene for ventilasjon. – Hvorfor blir ikke verneutstyr brukt? Er det gode nok holdninger i forhold til dette? – Ofte hører vi uttrykket: Jeg skulle bare! Det er ikke lurt å ta sjanser. Alt for ofte kommer vi over saker hvor arbeidstakerne er lemfeldige med sikkerheten, for eksempel fordi verneutstyret er utilgjengelig. Eller det oppfattes som forsinkende eller ubehagelig. Eller det bunner i dårlige holdninger. Nye arbeidstakere fanger fort opp den lokale sikkerhetskulturen og tar etter eldre rollemodeller. Verneutstyr er heller ikke bare for sikkerhet, men også for å unngå helseplager. – Hva bør arbeidsgiverne gjøre for at verneutstyret tas i bruk? – Arbeidsgiverens første ansvar er å kartlegge risikoene i arbeidet. Dernest må han treffe tiltak for å fjerne eksponeringen helt eller delvis. For eksempel ved å bli kvitt eller bytte ut kjemikalier og arbeidsmåter som kan skade helsa. Til sist må han tenke verneutstyr. For eksempel deksler foran maskiner, utstyr for å redusere utslippene og tildekking av bar hud eller åndedrettsvern. Arbeidsgiveren plikter å kartlegge og kurse de ansatte i dette, slik at de ansatte blir motiverte til å bruke verneutstyr. Arbeidsgiverne har hovedansvaret for at riktig utstyr anvendes. Men arbeideren plikter å medvirke. – Hva kan de ansatte gjøre hvis de føler at arbeidsgiveren ikke tar sikkerhetsansvaret tilstrekkelig på alvor? – Det mest aktuelle er å gå til verneombudet. Verneombudet og ledelsen bør sammen prøve å løse problemet. Verneombud ber ofte om tilsyn eller veiledning fra Arbeidstilsynet. Hvis verneombudet ikke fins eller ikke gjør nok, kan arbeideren gå til noen andretillitsvalgte eller direkte til Arbeidstilsynet. faKTa • I 2010 gjennomførte Arbeidstilsynet ca 15.000 tilsyn. • Innenfor kjemi, biologi og støy gjennomførte Arbeidstilsynet ca 2400 tilsyn i 2010. • Tilsynene bunner i Arbeidstilsynets egen satsing på bransjer eller tips fra verneombud, ansatte eller bedriften selv. • I 2011 satser Arbeidstilsynet spesielt på bergverk, oljeservicenæringen, smådyrveterinærer, asbestsaneringsfirmaer, frisører og avløpsanlegg. temahefte-20