fosterforeldre Fosterforeldre har ulike behov – Det er riktig at kommunene har svært ulike ressurser til oppfølging av fosterforeldre. Men husk også at fosterforeldrene har ulike og individuelle behov, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen ved Bufetat i Arendal. – En del foreldre ønsker mer kompensasjon for å være hjemme med fosterbarna, mens andre igjen er overrasket over hvor mye tid det forventes å tilbringe hjemme. Det alle kommunene nå prioriterer høyere, er behovet for å ha mye tid sammen når fosterbarnet kommer til et nytt fosterhjem. Vi ser at kommunene forventer at den ene voksne skal være hjemme den første tida, og betaler for dette. En god start, med god tid til å bli kjent med hverandre, er en god investering for hele fosterhjemsplasseringen, sier Jansen. I dag er det ca. 8000 fosterbarn i Norge, og rundt 90 prosent av alle fosterhjem er kommunale. Det er kommunene selv som har ansvaret for disse fosterhjemmene med rådgivningstjeneste fra Bufetat og tilsyn fra Fylkesmannen. Årsakene til at fosterforeldre føler at kommunene prioriteter fosterhjemmene veldig ulikt, er mange. Noen kommuner sliter med mangel på fagfolk på grunn av vakante stillinger eller langtidssykemeldinger. Andre kommuner sliter med å finne gode individuelle veiledere til fosterbarn som er spesielt krevende. Bufetat skal hjelpe kommunene med råd og oppfølging når kommunene selv ber om det. – Av og til føler jeg at kommunene bruker oss for lite. Oppfølgingen fra kommunene bedres stadig, men forskjellene mellom dem er fortsatt store. Jeg ser enkelte fosterforeldres frustrasjon over å føle seg alene og uten faglig støtte, sier fosterhjemskonsulent Jan Petter Jansen. Bufetat er en forkortelse for Barne, ungdomsog familieetaten, og er underlagt Barne, likestillingsog inkluderingsdepartementet. Hovedoppgaven til Bufetat er å gi barn, unge og familier som trenger hjelp og støtte, tiltak med høy og riktig kvalitet i hele landet. Gi fosterforeldre en reell klageinstans – Fosterhjemmene står for svakt i konflikter med den kommunale barnevernstjenesten, mener Karete Johansen, som er leder i Norsk fosterhjemsforenings fylkeslag i AustAgder. Fylkesmannen har tilsyn med kommunenes fosterhjem, men går ytterst sjeldent inn med klar kritikk og kan heller ikke komme med pålegg. Frustrerte fosterforeldre Johansen forteller at mange fosterforeldre i perioder er frustrerte over ikke å ha en klageinstans å henvende seg til ved uoverensstemmelser. Fosterforeldre kan være ute av stand til å beskytte barnet de har boende hos seg, fordi de ofte ikke er å regne som en part ved viktige avgjørelser. Dette kan oppleves svært belastende, fordi man ofte har knyttet seg sterkt til barnet man har tatt til seg. – Det er et paradoks at barnevernstjenesten ikke er forpliktet til å arbeide tverrfaglig og ta andre faginstanser med på råd. Dette strider mot praksis i andre offentlige etater og er etter min oppfatning en utfordring myndighetene er nødt til å gripe fatt i. Slik det er i dag, er fosterbarns rettssikkerhet svekket i forhold til øvrige barn, og slik skal det ikke være, sier Karete Johansen. Ulik praksis skaper konflikter – Med kommuner som har ulike retningslinjer og praksis, er det klart det blir forskjeller mellom de ulike fosterhjemmene. Vi opplever at våre medlemmer reagerer på denne ulikheten, som skaper grobunn for konflikter, mener Karete Johansen. Noen fosterforeldre får mye hjelp og støtte når barna sliter, mens andre ikke får det. Hun synes den kommunale barnevernstjenesten generelt bør være mer lydhør og imøtekommende overfor fosterforeldrene som følger barna hver dag. – Det er vi som har «skoen på,» og de aller fleste av oss setter både oss selv og vårt nettverk delvis til side for å tilrettelegge på en best mulig måte. Da er det særdeles viktig at vi føler oss verdsatt og hørt. Jeg vet jeg snakker for mange fosterforeldre når jeg sier at det å være fosterhjem, er mer krevende og tøft enn vi antok, men det er samtidig mye mer lærerikt og givende enn vi trodde, sier hun. Mangfold i barnevernet  temahefte-22