Minoriteter i velferdssamfunnet Noen av de viktigste debattene som har skapt stor engasjement i Norge de siste årene, har vært spørsmål som handler om tro og livssyn. Regjeringen satte derfor ned et bredt utvalg i 2010 for å komme frem til en helhetlig religionspolitikk, ledet av Sturla Stålsett. Noen ord om bredden, som er ganske unik norsk. Her finner vi i tillegg til ulike kristne grupperinger og ulike minoritetsreligioner også ikkereligiøse livssyn. Vi trenger bare reise over til Danmark eller Sverige for å finne en helt annen situasjon, hvor ikkereligiøse livssynsaktører ikke får sitte ved bordet eller faktisk i det hele tatt anerkjennes som aktører. Tross alle problemer og utfordringer mener jeg at dette er noe som vi her i Norge kan og bør være stolte av. Det eksisterte en forestilling i siste halvdel av det tjuende århundret om at religion var noe som ville forsvinne etter hvert som vi fikk mer kunnskap. Slik skulle det ikke gå, og religionen har vendt tilbake som en viktig faktor for veldig mange mennesker. Det gjelder også her i Norge. Mange av spørsmålene kommer opp som problemstillinger. Hva skal det offentliges ansvar være i forbindelse med institusjoner som Forsvaret, Politiet og justisvesenet? Hvilke krav skal innfris i forhold til skole, barnehage, fengsel og sykehus? Bør vi etterstrebe mest mulig like rettigheter, og hva innebærer egentlig dette? Hva kan og bør det bety for de ulike ansatte og arbeidsgiver? Vi kjenner alle disse problemstillingene fra INKLuDERENDE VELFERD  temahefte-24