Minoriteter i
velferdssamfunnet
Noen av de viktigste debattene som har skapt stor
engasjement i Norge de siste årene, har vært spørsmål
som handler om tro og livssyn. Regjeringen satte derfor
ned et bredt utvalg i 2010 for å komme frem til en
helhetlig religionspolitikk, ledet av Sturla Stålsett. Noen
ord om bredden, som er ganske unik norsk. Her finner
vi i tillegg til ulike kristne grupperinger og ulike
minoritetsreligioner også ikkereligiøse
livssyn.
Vi trenger bare reise over til Danmark eller
Sverige for å finne en helt annen situasjon, hvor
ikkereligiøse
livssynsaktører ikke får sitte ved
bordet eller faktisk i det hele tatt anerkjennes som
aktører. Tross alle problemer og utfordringer mener
jeg at dette er noe som vi her i Norge kan og bør være
stolte av.
Det eksisterte en forestilling i siste halvdel av det
tjuende århundret om at religion var noe som ville
forsvinne etter hvert som vi fikk mer kunnskap. Slik
skulle det ikke gå, og religionen har vendt tilbake
som en viktig faktor for veldig mange mennesker.
Det gjelder også her i Norge.
Mange av spørsmålene kommer opp som
problemstillinger. Hva skal det offentliges ansvar
være i forbindelse med institusjoner som Forsvaret,
Politiet og justisvesenet? Hvilke krav skal innfris i
forhold til skole, barnehage, fengsel og sykehus? Bør
vi etterstrebe mest mulig like rettigheter, og hva
innebærer egentlig dette? Hva kan og bør det bety
for de ulike ansatte og arbeidsgiver?
Vi kjenner alle disse problemstillingene fra
INKLuDERENDE VELFERD
temahefte-24