fagLIg INNspILL
mediene, hvor de dukker opp med jevne mellomrom.
All den tid utvalget ikke er ferdig med å behandle
disse spørsmålene, handler svarene mer om hva mitt
standpunkt er, i den grad jeg faktisk har et.
La oss begynne med noe som har vært et betent
område i en rekke ulike sammenhenger: Bruk av
religiøst begrunnede plagg i jobbsammenheng. I de
aller fleste sammenhenger finnes det minnelige
løsninger, men problemstillingen blir noe mer
kompleks når vi snakker om dette i sammenheng
med uniformer, det være seg politi, dommere og
advokater, helsepersonell eller militært personell.
Og det er like viktig prinsipielt når vi snakker om
lærere, barnehageansatte og folk som også arbeider i
det offentlige. Debatten har ofte dreid seg om
muslimer, eller mer spesifikt muslimske kvinner og
hodetørklær, men det dreiser seg også om sikher og
jøder, hvor religiøse menn bruker et hodeplagg.
Debatten har ofte vært dominert av skinnargumentasjon,
med ubehag for eller opposisjon til
islam og muslimer spesielt og minoriteter generelt
som en viktig bakenforliggende og mer reell årsak
for veldig mange av aktørene. Det betyr ikke at det
ikke er viktige og gode argumenter den andre veien.
For eksempel kan vi argumentere for at bruk av
hodeplagg kan hindre bruk av hjelm, eller at det kan
være operasjonelle problemstillinger som dukker
opp. Disse bærer dog preg av at det ofte kan finnes
minnelige måter å løse dem på.
Vanskeligere er det med de mer følelsesmessige
argumentene. Det gjelder for eksempel dem som
insisterer på at hodetørkleet i seg selv er kvinneundertrykkende.
At vi definerer hvilken betydning andres
religiøse praksis skal ha for dem, er også problematisk.
Mener en muslimsk kvinne at hun ikke ønsker å bære
en hijab fordi hun anser plagget som kvinneundertrykkende,
er det selvsagt riktig at hun reagerer. Når
samfunnet bestemmer at hijab skal tolkes som kvinneundertrykkende,
uansett hva kvinnene det gjelder
selv mener, blir det problematisk.
Ellers synes jeg at uniformens rolle har vært noe
overdrevet i deler av retorikken, når det snakkes om
at klientene ikke skal møte noe annet enn en
uniform. Dette faller i stor grad på sin egen
urimelighet da vi ikke gjør det, vi snakker jo med et
annet menneske med en rekke andre identiteter
uansett.
Det vi må forlange, er at vedkommende greier å
forholde seg til oss på en profesjonell måte, og det
handler altså ikke om de har et plagg på hodet eller
ikke. Dette blir enda tydeligere på mindre steder
hvor alle kan vite om en lensmanns eller dommers
politiske og religiøse tilhørighet, uten at vedkommende
viser det frem på noen måte. På mange måter
tror jeg det rett og slett handler om vane. «Sånn har
vi alltid gjort det», eller «slik har vi aldri gjort før»
er ikke gode logiske argumenter, men de er viktige
for mange mennesker.
Vi ser i andre land at for eksempel læreres
mulighet til bruk av hodeplagg har blitt begrenset.
Så kan vi spørre om ikke barna faktisk har godt av å
møte den samme naturlige variasjonen i klasserommet
som i verden utenfor.
Når det gjelder bruk av religiøse betingede hodeplagg
på barn, synes også noen av argumentene å
være bedre enn andre. Jeg mener selv at når det
gjelder muslimske jenter og bruk av hijab, kan og
bør det problematiseres at enkelte foreldre putter
disse plaggene på barn som knapt kan sies å forstå
betydningen av det. Seksualisering av barn, enten
det er med lite eller mye plagg, er et viktig argument.
Dog synes jeg at argumentet om manglende
mulighet til fri lek med hodeplagg ikke er så godt.
Jeg har sett unge jenter i hijab rundspille gutter på
fotballbanen. Hindringene ligger mer i hodet på en
del av dem som problematiserer.
Det har også vært spørsmål om tilgjengelighet
av halalslaktet kjøtt i offentlige kantiner. Jeg synes
det er viktig at alle mennesker har tilgang på mat de
kan spise. Jeg ser dog på kravet om halalslaktet kjøtt
som feil, men jeg vil sterkt argumentere for at det må
være alternativer tilgjengelig for dem som ikke
ønsker å spise for eksempel ikkehalalslaktet
kjøtt.
Helt avslutningsvis: Religionenes inntreden, eller
tilstedeværelse, i det offentlige rom er mest fremtredende,
synlig og provoserende når det dreier seg om
religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har
debatten historisk primært stått mellom det kristne
Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene
siden og humanetikere og ateister på den andre.
Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960og
1970tallet
fikk imidlertid Norge et større mangfold
av religioner. Debatten om religionens plass i det
offentlige rom er dermed for mange samtidig en
debatt om minoriteters stilling, og de rettigheter og
krav disse har i forhold til storsamfunnet. Spørsmålet
vi må stille oss er om vi skal se etter problemer eller
løsninger.
shoaib sultan, medlem av
regjeringsoppnevnt utvalg
for gjennomgang av tros-
og livssynspolitikken
INKLuDERENDE VELFERD
temahefte-24