voksenkontakt som på mange måter er unik. Ikke voksenkontakt som på mange måter er unik. Ikke Norge – som i resten av Europa – en rekke flerkulturelle områder hvor antallet innvandrerfamilier er stort. Her er sønner og døtre med innvandrerbakgrunn en ny og viktig tilvekst til medlemmene i norske fritidsklubber. Jeg har selv siden 1993 og fram til 2005 – med rundt fem års mellomrom – fulgt et flerkulturelt ungdomsmiljø i Groruddalen, med utgangspunkt i en fritidsklubb – på et sted jeg av anonymitetshensyn har kalt «Rudenga» – i en serie forskningsprosjekter. Med alle de negative medieoppslagene om ungdom ved innvandrerbakgrunn jeg hadde i bakhodet når jeg satte i gang arbeidet, måtte jeg streve for å møte stedet og ungdommene med et åpent sinn. Over 80 nasjonaliteter var da representert blant beboerne i bydelen. Her, tenkte jeg, ville det ikke være overraskende å finne betydelige konflikter, motsetningsforhold og problemer i det lokale ungdomsmiljøet. Men slik forholdene på stedet framstod, holdt denne antakelsen ikke stikk. Tvert imot var dette meget sammensatte miljøet i stedet preget av samspill, lavt konfliktnivå og sosial integrasjon. Sagt på en annen måte: ungdommene hadde utviklet en kompetanse i å håndtere kulturelle forskjeller. Kompetansen dreide seg om å finne fram til møtepunkter, broer, felles interesser i form av musikk, sport, klesstil, stedsidentitet, språkbruk, kjærlighetsforhold, og vennskap. Hvordan? Ved å legge større vekt på likhet – på hva man har til felles – enn på forskjellene, selv om disse ikke ble underkommunisert. Ved å legge mest vekt på likhet, samtidig som man både tolererer og anerkjenner forskjeller uten å insistere på klare grenser, var ungdommenes praksiser mest av alt preget av hva vi kan kalle elastisitet; for stor vekt på forskjeller vil true opplevelsen av fellesskap, mens for stor vekt på likhet vil undertrykke opplevelsen av forskjeller. I midten av disse ytterpunktene finner vi det elastiske. Om Alis familie er fra Pakistan, Sahras er fra Somalia og Angelas er fra Chile, er det viktig å vite det og vise respekt for det. Men det er ikke nødvendigvis det som er det viktigste: heller å kunne møte hverandre som gode kompiser og venninner. Og her er fritidsklubben en viktig møtearena. Men en velfungerende fritidsklubbs store styrke i blant annet flerkulturelle områder som på Rudenga, handler ikke bare om å være et sted der unge folk kan møte hverandre på tvers av kulturell bakgrunn. Den er også et sted der man kan oppleve en form for minst for ungdom som kanskje har opplevd sin skjerv av problemer, kan det være av viktig at man på klubben kan møte voksne som har en helt annen rolle enn de man vanligvis omgås: ikke forelder, ikke lærer, ikke barnevern, ikke politi! På Rudenga er klubblederen «Simon» en viktig fyr. Han har jobbet på klubben i åtte år og har kjent de fleste av medlemmene siden de gikk på juniorklubb. Det sosiale samværet og ikke minst samtaler med Simon er ettertraktede kvaliteter for de rundt 4050 faste brukerne. Her overvar jeg følgende hendelse: To av medlemmene, Sardar og Ravi (begge med pakistansk bakgrunn), har vært involvert i et slagsmål med en gruppe unge med vietnamesisk bakgrunn. Politiet har beviser, og leter nå etter de to. Anpustne og opprømte ankommer de klubben. De vil ha tak i Simon forklarer situasjonen og spør om råd. Sammen med dem kommer også åtteti «bad guys» fra byen, og bekjente av Ravi og Sardar, som akkompagnerer dem med tilrop og oppfordringer < Av viggo vestel, forsker ved nOvA INKLuDERENDE VELFERD  temahefte-24